onsdag 27. april 2011

Mangelfull matkjedeutredning

Matkjedeutvalgets utredning er mangelfull. En nødvendig analyse er utelatt til fordel for en mindre relevant maktutredning og viktige deler av verdikjeden er unntatt. Det kan virke som om konklusjonen ble skrevet først.

Det merkeligste med Matkjedeutvalgets utredning at de ikke har undersøkt hvor mange prosent av prisen som går til butikkjede og produsent. I følge uvalget er slike marginstudier ”krevende å gjennomføre”. En utredning om dagligvarepriser er imidlertid ikke veldig relevant uten at det foreligger tall på hvor mye hvert ledd i verdikjeden tar. For å sitere utredningen: ”Slike studier er ofte en forutsetning for å kunne gi fullgode svar på hvordan verdiskapningen i verdikjeden for mat fordeles”. At dette er vanskelig å få til er en dårlig unnskyldning.

For eksempel gav Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning ut ”Marginer i kjøttsektoren” i 2005. Utvalget har av ukjent grunn ikke tatt den med i utredningen, men her fremkommer det at butikkjedenes avanse er på ca. femten prosent for kjøttprodukter, hvilket vil si ca. ti prosent etter svinn. Uten bedre informasjon får vi bare anta at ting ikke har endret seg vesentlig siden 2005 og at avansen er tilsvarende på andre varer. En avanse på én tidel er imidlertid så lav at man neppe vil kunne hente mer enn noen få prosentpoeng på effektivisering.

Nyere og bredere marginstudier hadde naturligvis vært en fordel, men utvalget har i stedet prioritert å bruke ressursene på en maktutredning. Utvalget finner at forhandlingene mellom kjeder og leverandører er svært krevende. Noen møter visstnok trusler om å bli tatt ut av butikksortimentet. Det overrasker nok bare Matkjedeutvalget. Utvalget foreslår likevel en ny lov til å regulere dette. Det spørs om ikke en enklere løsning ville være at salgssjefene som ikke takler forhandlingene fant seg en annen jobb.

Det er også nokså uklart hva som er problemet med at butikkjedene har ”for mye” makt i forhandlingene med leverandører. Det er ingen grunn til å tro at lavere innkjøpspriser ikke forplanter seg til konsumenten, uavhengig av konkurransen mellom kjedene.

Ved fremleggelsen kunne utvalgets leder Einar Stensnes fortelle på Dagsrevyen var at det fantes en uforklarlig prisforskjell på 22% mellom Norge og Sverige etter at man visstnok hadde tatt hensyn både forskjell i toll og kostnadsnivå. Leser man utredningen ser man imidlertid at utvalgslederen har misforstått. Man har rett og slett sammenlignet varer uten toll uten å ta hensyn til kostnader, og forskjellen er bare ti prosent til Danmark. Noe av dette kan kanskje skyldes mindre konkurranse i Norge, men uten en marginstudie blir dette uinteressant gjetting fra utvalgets side.

I Norge er Tine, Nortura og Felleskjøpet satt til å regulere markedet for Omsetningsrådet. Sistnevnte kontrolleres igjen av landbruksorganisasjonene. Samvirkene er altså satt til å regulere sitt eget marked. Det blir som om Nils Arne Eggen skulle dømme Follo-Rosenborg. At halveringen av matmomsen i 2001 i det vesentlige gikk til samvirkene er ikke overraskende.

Råvaremarkeder trenger koordinering. Uten vil en svinebonde måtte forsøke å gjette seg til slakteprisene når han planlegger produksjonsvolum noen måneder før, og det går gjerne ikke så bra. En bedre løsning enn et inhabilt omsetningsråd er imidlertid bruk av private finansielle kontrakter, slik at slakteprisen er kjent for bøndene når produksjonen planlegges. En slik ordning fungerer utmerket i andre land og vi har allerede et slikt marked for laks i Norge.

Fjerner man omsetningsrådet og unntaket fra konkurranseloven for landbruket vil både bønder og konsumenter tjene på det. Et unødvendig fordyrende mellomledd er et problem for alle, uavhengig av hva man mener om beskyttelse av norsk landbruk. Det er ironisk at bøndenes kanskje største utfordring er de ineffektive samvirkene som de selv eier.

Årsaken til inneffektiviteten i samvirkene kan vi lese i rapporten: ”[Leverandørene] er bekymret over at de effektiviseringsgevinster som er tatt ut over flere år, i for liten grad har blitt stående igjen i virksomheten. De hevder at interne kostnader som tas ut i stor grad går med på å styrke betingelsessettet i dagligvarekjedene. Dette går på bekostning av midler som kunne ha vært brukt til innovasjon, kompetanse og produktutvikling

Oversatt til norsk: Leverandørene ser ikke noen hensikt i å effektivisere fordi høye driftsmarginer bare fører til krav om lavere priser fra kjedene og trolig også krav om bedre betaling til bøndene. Nærmere en innrømmelse kommer man vel neppe.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar