tirsdag 27. juni 2017

Ingen fest for festerne

Høyesterett bør fratas oppgaven med å definere «rimelig avkastning».

I følge DN økte festeavgiften til Nannestad kommune fra 200 000 til tre millioner. Grunneier var Opplysningsvesenets fond (OVF). Men kommunen får ikke dekket inn dette fordi den fremfester til privatboliger, hvor avgiften ikke kan overstige tolv tusen per mål. For kommuner og næringsliv finnes derimot ingen øvre grense.

Nannestad kommune er dermed en av de mange som må betale en særegen og høyst vilkårlig kirkeskatt til OVF. Årsaken er Høyesteretts generøse definisjon av «rimelig avkastning».

Først bør kanskje nevnes at en «fester» i denne sammenhengen ikke har noen ting å gjøre med hyppig deltakelse på sosiale arrangementer. Festeren er den som leier tomten av grunneieren. Festeren vil vanligvis eie en bygning som står på tomten, og er dermed låst inne i et kontraktsforhold til grunneier.

Leien justeres ved angitte intervaller, gjerne hvert 25. år. Da beregnes markedsverdien på tomten, og leien settes til en prosentsats av markedsverdien. Prosentsatsen skal gi en «rimelig avkastning» men er dessverre satt alt for høyt. I en dom fra 2014, hvor jeg også var sakkyndig for én av partene, ble forventet avkastning på investeringer med lav risiko i praksis satt til 6,5 prosent, inkludert prisstigning.

Høyesteretts optimistiske forventninger sammenfaller, kanskje ikke tilfeldig, med oljefondets avkastningsmål. Men oljefondet tar høy risiko, både i obligasjon- og aksjeporteføljene, fordi de har et evighetsperspektiv. Og selv med betydelig risiko sliter oljefondet med å nå målet.

De faste stabile inntektene fra festeavgifter er derimot så godt som risikofrie, i alle fall mellom hver markedsjustering. Da er det urimelig å kreve høyrisikoavkastning fra festerne.

OVF kunne i prinsippet lånt penger i pengemarkedet med pant i festeinntektene og tomtene. Slike obligasjoner ville vært tilnærmet risikofrie, så med anslagsvis 2,5 prosent lånerente ville dette gitt en pen risikofri avkastning på fire prosent i året. Høyesterett har altså gitt OVF og andre grunneiere en rett til å trykke penger.

OVF har selv uttalt at siden markedsverdien bare justeres hvert 20. eller 25. år, så får festerne en rabatt ettersom leien er konstant og ikke justeres for prisstigning i perioden. Dette er ikke riktig. Renten som grunneierne får ta, inkluderer prisstigning.

La oss si at festerne betaler 6,5 prosent av et fast beløp i evig tid, mens den reelle kapitalkostnaden bare er 2,5 prosent. I så fall tilsier regneregelen vår for slike uendelige inntekter at kontraktens verdi er 6,5 %/2,5 % = 2,6 ganger markedsverdien.

I tillegg kommer fremtidige oppjusteringer av markedsverdien hvert 25 år. Med dagens rentesatser er altså festerne tvunget til å reelt sett betale flere ganger tomtens markedsverdi til OVF og andre grunneiere. Ingen som er vel bevart vil velge en slik festekontrakt frivillig.


I et intervju med Nordlys avslører Eiendomsdirektør i OVF Anne Stine Eger Mollestad hvordan fondet tenker. De ønsker ikke å selge Folkeparken i Tromsø til kommunen fordi «ved salg må hele salgssummen legges til fondets grunnkapital, og vi kan kun bruke avkastningen. Festeavgiften fra Tromsø kommune vil være høyere enn avkastningen, noe som betyr at vi taper inntekter ved salg.»

OVF sier altså at når de kan velge mellom 6,5 prosent rente på festekontrakten og kanskje 2,5 prosent i kapitalmarkedet, ja da velger de førstnevnte. Jeg kan forstå OVF, men jeg forstår ikke Høyesterett som har gjort dette mulig.

Løsningen er ikke å fjerne grunnlovsbeskyttelsen til OVF, som hindrer departementet å instruere fondet. Løsningen er at slike renter med jevne mellomrom må fastsettes av et ekspertutvalg nedsatt av Regjeringen, i stedet for av Høyesterett.

Siden det nominelle rentenivået kan variere betydelig over tid, vil en slik løsning gi en fleksibilitet som Høyesterettsavgjørelser ikke har. Dette vil også sikre at kapitaliseringsrenten fastsettes av eksperter med innsikt i saken.

onsdag 8. mars 2017

Boligspekulantene er nyttige

Finansdepartementets svar på galopperende boligpriser er å sette hindringer i veien for nye boligprosjekter.

Boligprisene stiger fordi det bygges for få boliger. Dette er finansdepartementet forståelig nok bekymret for. Departementet har derfor funnet ut at det er en god idé å gjøre det enda vanskeligere å bygge boliger.

Rett før jul bestemte regjeringen at det skal kreves minimum førti prosent egenkapital ved kjøp av sekundærbolig, men bare i Oslo. For resten av landet forblir kravet femten prosent. Tiltaket skal ramme kyniske boligspekulanter som driver opp prisene i boligmarkedet.

Problemet er bare at på sikt gir spekulanter lavere og ikke høyere boligpriser. Før et byggeprosjekt kan igangsettes krever banken at de fleste enhetene må være solgt. Desto flere spekulanter, desto enklere er det å forhåndsselge boenheter. Spekulantene bidrar dermed til økt boligbygging. Flere boliger er sannsynligvis det mest effektive bidraget til lavere boligpriser.

Men boligspekulanter er takknemlige syndebukker. De er utspekulerte, kanskje til og med ganske griske, og de svarer ikke tilbake. Siden innstrammingen har det ikke vært et eneste leserbrev i norske aviser undertegnet «boligspekulant».

At myndighetene setter krav til egenkapital generelt er forståelig. Når gjelden blir for høy kan en liten renteendring føre til at boligeierne får problemer med å betjene lånene sine. Som finanskrisen viste kan resultatet bli at bankene går over ende.


Men når tiltakene spesialsys for å ramme boligspekulanter så er myndighetene på ville veier. For det første har slike innstramminger som nevnt helt motsatt effekt på prisene på sikt. For det andre er Finanstilsynets boligprisbesettelse et blindspor. Joda, det er en sammenheng mellom boligpriser og kredittvekst. Men la oss ta et kontrollspørsmål; ville Finanstilsynet vært mer fornøyd om kredittveksten hovedsakelig gikk til forbruksgjeld og ikke boligkjøp? Svaret er nok nei.

Hovedproblemet er altså kredittveksten, ikke boligprisveksten. En generell regel om krav til egenkapital er sannsynligvis et ganske godt tiltak mot kredittvekst. Det vil kanskje også dempe boligprisveksten.

Men når departementet iverksetter tiltak rettet mot boligspekulantene spesielt, så ligner det mer på et moralistisk prosjekt mot bolighaier i Oslo enn et veloverveid tiltak for å begrense kredittveksten.

Hva er nå egentlig de faglige argumentene for at kjøp av sekundærbolig er mer risikabelt enn kjøp av primærbolig? Finnes det data som støtter at eiere av sekundærboliger tåler renteøkning dårligere enn de som bare eier sin primærbolig? Dersom investeringer i sekundærboliger faktisk er mer risikabelt, hvorfor gjelder reglene kun for sekundærboliger i Oslo?

Den vanvittige utviklingen i boligmarkedet de siste årene skyldes en kombinasjon av lave renter og boligunderskudd. Det er ingen god grunn til å tro at problemene først og fremst skyldes spekulanter. Figuren viser at om osloborgerne skulle bodd like romslig som i år 2000, måtte vi satt rundt 80 000 av dem på gata. Boligunderskuddet er løst ved at antall personer per bolig har økt fra 1,8 til 2. Noe av dette kan nok tilskrives at innvandrere bor tettere, men det viser også at det bygges for få boliger. Oslo kan ikke fortsette å løse boligproblemene ved å presse flere personer inn i hver bolig. Å lage spesialordninger for Oslo som hindrer finansiering av flere boliger virker derfor lite hensiktsmessig.

Saken har selvsagt vært ute på høring. I flere høringssvar ble det argumentert med at innstrammingen ville ramme finansieringen av nye boligprosjekter. Departementet valgte å ignorere advarslene.














Antall person uten bolig dersom osloborgerne skulle bodd like romslig som i 2000.
Figuren viser akkumulert differanse mellom befolkningsøkningen og veksten i husrom i Oslo kommune dersom antall personer per bolig skulle holdt seg konstant på 2000-nivå (1,8 personer per bolig). Kilde: SSB.  

mandag 6. februar 2017

Feilinformasjon fra Statens Vegvesen.

Tromsø kommunes beslutning om å gå for 15 bomstasjoner spredt rundt i Tromsøs bydeler betyr altså at 600 millioner vil brukes bare til drift. Men det er altså fullt mulig å finansiere bymiljøavtalen ved å øke den lokale drivstoffavgiften til tre kroner.

Dessverre driver Statens Vegvesen feilinformasjon om denne løsningen i sin utredning om saken. Siden politikerne sannsynligvis stoler på at vegvesenet er en nøytral fagetat er jo ikke dette uproblematisk. Her er et par eksempler fra utredningen:


Statens Vegvesen: «For å oppnå tilnærmet de inntektene som er nødvendig for finansiering av pakken kreves det en økning av avgiften på om lag 15-20 kr pr liter forutsatt dagens drivstoffomsetning i Tromsø.»

Fakta: 4 kroner i avgift vil gi samme inntekt som bomringsystemet. Jeg tror 4 kroner vil kunne gi en viss handelslekkasje og foreslår derfor en strammere prioritering (1,5 millarder). Eventuelt kan det settes opp bommer på de mest trafikkerte stedene der det faktisk er en grunn til å redusere trafikken.

Du kan selv sjekke at 4 kroner er det korrekte tallet ved å endre avgiften fra 3 til 4 kroner i dette regnearket. Da øker inntektene til over 6 milliarder (inkl. statlig tilskudd), som er nok til å dekke alle tiltakene utenom Kvaløyforbindelsen, som bør være selvfinansierende.



Statens Vegvesen: «Ett fortrinn for drivstoffavgift er de lave innkrevingskostnadene for å kreve inn pengene, men i motsetning til bompenger er drivstoffavgift momspliktig og momsen på 25 % av de innkrevde avgiftene vil tilfalle staten.»

Fakta: Prop. 113 S (2011–2012):  «I tråd med gjeldande praksis er det lagt til grunn at meirverdiavgifta blir refundert gjennom løyvingar over statsbudsjettet. Dette er stipulert til om lag 5 mill. kroner per år. Denne praksisen er etablert etter som ordinære bompengar er fritatt frå meirverdiavgift. Inkludert denne refusjonen er det føresett 40 mill. kroner i statlege midlar til Tromsøpakke 3, trinn 1, for perioden 2013-2016.»



Jeg tror det kan være en fordel om Statens Vegvesen i fremtiden hovedsakelig holder seg til fakta i sine utredninger, slik at vi slipper å dobbeltsjekke rapportene derfra.



fredag 20. januar 2017

Utenfor bompengeboksen

Det blir trangt når både Statens Vegvesen og Tromsø Kommune skal tenke inne i samme boks. De bør tenke utenfor og øke bensinavgiften i stedet for å innføre bompenger.

Bilister må akseptere å betale en betydelig andel av kostnadene til nye veier. Harde trafikanter må også tåle at det er sterk politisk vilje i Tromsø til å holde biltrafikken på dagens nivå. Men forslaget fra Statens Vegvesen om å skaffe minst 7,5 milliarder over femten år ved å opprette seks-syv bomringer er ikke særlig gjennomtenkt.

For det første er det vanskelig å forstå hvorfor det skal være behov for så store investeringer, i alle fall dersom biltrafikken ikke skal øke. Med unntak av Kvaløybroen er det ingen store trafikkproblemer i Tromsø i dag.

Hva disse åtte milliardene skal brukes til er en hemmelighet bare vegvesenet kjenner til. Noen detaljert plan har ikke vært presentert. Jeg er ikke i tvil om at det lar seg gjøre å lage en ønskeliste for vegtiltak på åtte milliardene, men jeg kan heller ikke tenke meg at samtlige prosjekter er helt uunnværlige.

Det store beløpet tyder på en manglende evne til prioritering. Det bør være mulig å få en bymiljøavtale til en lavere investeringskostnad.

Siden bare Statens Vegvesen vet prosjektlisten, er det vanskelig å vite hvor mye som kan skjæres vekk uten for store konsekvenser. Om vi kan klare oss med 4,5 milliarder så er imidlertid ikke bomringer nødvendig lenger. Ny kvaløyforbindelse kan vi holde utenfor regnskapet siden den naturligvis må være selvfinansierende. Vegvesenet har budsjettert med 1,4 milliarder til dette, så da trenger vi bare skjære ned planlagte tiltak med 1,6 milliarder for å komme ned til 4,5.

Da kan bilistene beskattes på en langt mer effektiv og mindre upopulær måte. Økes bensinavgiften til tre kroner og nedbetalingstiden til 25 år blir det nok penger. Jeg skal ikke kjede leseren med tall her, de som er interessert kan sjekke regnestykket her.

Tre kroner er et stort nok beløp til å gi nok inntekter, men så lavt at det ikke vil lønne seg å kjøre til Laksvatn bare for å fylle (også dette beregnet i regnearket).

Nedbetalingstiden bør økes fordi trafikanter vil dra nytte av prosjektene i årtier fremover. Da gir det liten mening at det er bilistene de første femten årene som skal ta hele regningen.

Bilister må tåle at det settes opp bomstasjoner når det er nødvendig for å finansiere konkrete vegprosjekter. Bommen bør da helst settes på den vegstrekningen som faktisk skal finansieres. Å tapetsere en by med bomstasjoner for å innkreve en generell trafikkskatt er derimot svært dyrt og vil føre til ineffektive kjøremønstre. Bomstasjoner er et svært upresis og lite rettferdig verktøy dersom målet er å få ned biltrafikken generelt.

For enkelte vil plasseringen av bomstasjonene føre til at de kjører lenger enn de ellers ville ha gjort. Andre vil få urimelig høye kostnader på grunn av bommenes plassering i forhold til jobb, skole, fritidsaktiviteter, butikker og barnehage.

Da er en bensinavgift bedre. Den påvirker ikke kjøremønsteret på en unødvendig måte slik bommer gjør. Kostnaden blir da ganske lik per kilometer, noe som gir lik motivasjon for alle til å kjøre mindre og til å kjøpe mindre forurensende biler. I tillegg er en avgift ekstremt billig å administrere. Politikere som er interessert i å tenke utenfor boksen bør vurdere å gjøre det i denne saken.

onsdag 18. januar 2017

Den snille investoren

Staten sitter på fond til mange titalls milliarder, men opptrer som en amatørinvestor.

Politikerne våre liker å opprette fond. Siste ute er miljøteknologifondet Fornybar AS, som skal ha en aksjekapital på 20 milliarder. Det er høyst uklart om vi oppnår noe som helst med disse fondene.

Begrunnelsen for de fleste statlige fond er at kapitalmarkedet ikke fungerer og at næringslivet derfor mangler kapital. Hadde det virkelig vært slik burde alle våre statlige fond levert kjemperesultater. Det sikreste tegnet på kapitalmangel er tross alt høy avkastning. Dessverre er de fleste, med noen hederlige unntak, rene tapssluk.

Inntrykket av at vi mangler kapital i Norge er hovedsakelig skapt av næringslivets organisasjoner. Men å spørre næringslivet om det er kapitalmangel er som å spørre en bilselger om du trenger ny bil. Om kapitalmangel betyr at det det er forlite kapital uten krav til avkastning, ja da er det kapitalmangel.

«Markedsfeilen» ser altså ut til å være at kompetente private investorer og banker krever å få minst samme avkastning som børsen. Staten er ikke like streng.

Men subsidiering av ordinær forretningsdrift bør ikke være en begrunnelse for statlige fond. I den grad vi aksepterer rene subsidier, må fellesskapet få vite omtrent hvor mange sykehjemsplasser som går med til å holde liv i fondene.

Dette kan staten oppnå ved å stille strenge krav til fondenes rapportering og krevet at grunnlagsmateriale gjøres tilgjengelig for forskere. Staten kan også finansiert forskning på området.

Det er nemlig slik at når børsen årlig stiger med over ni prosent, mens Innovasjon Norge gir en årlig avkastning på bare 1,3% på investert kapital perioden 2012-2015, så går Staten glipp av halvannen milliarder årlig i børsavkastning. I alle fall om investeringene til Innovasjon Norge er omtrent like risikable som børsen. Det er penger det også.

Nå er riktig nok investeringene til Innovasjon Norge for det meste lån, som i utgangspunktet ikke bør være særlig risikabelt. En titt på regnskapet viser imidlertid at lånene er langt fra risikofrie. Kanskje er ikke subsidien så stor som halvannen milliarder, men for å avgjøre det trenger vi mer detaljert informasjon fra Innovasjon Norge.

Og for å ha det sagt, poenget er ikke at Innovasjon Norge og andre statlige fond ikke skal subsidieres. Poenget er at fellesskapet må være informert om hvor store subsidiene er. Bare da kan politikere og opinionen vurdere om resultatene står i forhold til kostnadene. For å identifisere størrelsen på kapitalsubsidiene er vi helt avhengig av at staten setter langt tøffere krav til rapportering og åpenhet enn i dag.

Subsidiert kapital er også subsidier. Forskjellen er bare at de er svært vanskelig å få øye på fordi informasjonen fra mange av fondene er svært dårlig. Staten opptrer som en hjelpeløs amatørinvestor ved ikke å stille samme krav til informasjon som den gjør til Oljefondet.

Erfaring med Oljefondet tilsier at vi ikke kan stole utelukkende på selvrapportering. Hadde ikke DN presset oljefondet, ville vi for eksempel aldri fått vite at fondets meravkastning skyldes smarte indeksstrategier og ikke aksjeplukking.

Når Staten nå skal opprette nok et milliard fond, bør den derfor sette tøffe krav til rapportering og åpenhet. Velgerne bør få vite om dette er et subsidieprosjekt eller ikke.

tirsdag 13. desember 2016

Teknisk trøbbel

Med mindre du er en multinasjonal bank som forvalter hundrevis av milliarder, bør du holde deg unna teknisk analyse.

“I realized that technical analysis didn’t work when I turned the chart upside down and didn’t get a different answer.” – Warren Buffet

Teknisk analyse betyr å bruke tidligere kursutvikling til å forutse fremtidig pris. Dersom teknisk analyse faktisk fungerer, er det som å plukke tusenlapper fra fortauet.

Men siden kursutviklingen er så tilgjengelig og metodene så velkjente, er det vanskelig å forstå hvorfor de store profesjonelle aktørene, som er langt hurtigere enn amatørene, lar alle pengene ligge der.

Neida, vi kan ikke avskrive teknisk analyse helt. Det kommer an på om det er en student som sitter på gutterommet sitt og tegner streker på en graf eller et multinasjonalt selskaper med hundrevis av «kvanter» med doktorgrad på lønningslisten og med enorme dataressurser tilgjengelig. Finanskjemper kan kanskje tjene noe, men amatørene har små sjanser.


De største aktørene har en topp kvalifisert stab og avanserte og hemmelige algoritmer som analyserer børskursene kontinuerlig. Om selve handelen basert på de hemmelige algoritmene faktisk er lønnsomt vet vi ikke i og med at resultatene aldri publiseres i vitenskapelige tidsskrift.

Men kvantene og datasentrene kan også fungere som rene markedsføringsverktøy for å selge en illusjon om høyteknologisk trading. At finanskjempene på en eller annen måte tjener penger på teknisk analyse er det liten tvil om, men vi vet ikke om det er fra selve handelen eller fra klientene fortjenesten høstes.

Dette er dårlig nytt for amatørene. De største aktørene driver større, er raskere og har langt lavere kostnader enn amatørene. Når proffene i tillegg har markedsføring som en ekstramotivasjon, så er amatørene sjanseløse. Konkurransen mellom de store aktørene vil da presse ut hver eneste lille dråpe av fortjeneste helt til det ikke finnes noe mer. Når amatørene kommer etter med sine «trendkanaler» og «brudd» er det ikke mer å hente.

Teknisk analyse brukes altså også av proffene. Forskning viser at så godt som alle fondsforvaltere bruker en eller annen form for teknisk analyse. Og teknisk analyse kan nok være lønnsomt for de store, på en eller annen måte. Men det virker veldig usannsynlig at det kan ha noe for seg for amatørene og småinvestorene.

En stor forskjell mellom de profesjonelle og amatørene er at de proffe tester sine algoritmer med vitenskapelige metoder for å identifisere strategier som faktisk fungerer. En vitenskapelig holdbar metode innebærer at en lovende strategi må passere to steg. I steg to testes metoden på nye friske data, og den må bestå begge testene for å kunne erklæres som lønnsom. I tillegg må metoden overvinne transaksjonskostnadene, som kan bli betydelige dersom antall transaksjoner er høyt.

De fleste amatørinvestorer kommer ikke til steg én en gang. Om det i det hele tatt testes er det sjelden snakk om vitenskapelig holdbare tester. Den vanlige fremgangsmåten for en amatørinvestor er å kjøpe en bok med femti år gamle teorier som aldri har vært testet fordi teoriene er så kompliserte, i den tro at det skal fungere. At disse bøkene som oftest mangler kapitler med vitenskapelig testing forteller jo sitt. Overbevisning er viktigere enn bevis i denne bransjen.

De viktigste seleksjonskriteriene er gjerne at teoriene høres rimelige ut eller anekdotisk bevis for at noen har sagt at de tjener på det. Ingen kvantitativ testing av resultatene eller måling av prestasjoner. Joda, det går an å tjene penger på teknisk analyse, men da må du skrive boken og ikke kjøpe den.


Teknisk analyse: Å bruke kursutviklingen og volum til å forutse fremtidige priser.

Kvant: Fra engelsk ("quant"). Forkortelse for "kvantitativ analytiker". Betegnelsen brukes på matematisk og statistisk orienterte analytikere som utvikler programmer og handelsalgoritmer for finansielle aktører.

torsdag 24. november 2016

Broen uten trafikk II

Nordlys har gravd seg godt ned i skyttergraven i debatten om ny Kvaløyaforbindelse, og argumenterer for en forhastet beslutning som skal gi en bro uten trafikk. 

Ingen av alternativene til ny Kvaløyforbindelse er samfunnsøkonomisk lønnsomme, heller ikke broen fra Selnes som Nordlys ivrer for. Det har kommunen og vegvesenet kommet frem til i en rapport.

Med forutsetningene som er gjort bør det altså ikke bygges noen bro i det hele tatt. At en bro ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom betyr at de totale kostnadene er større enn nytteverdien. På vanlig norsk kaller vi det sløsing.


Årsaken til denne litt merkelige konklusjonen er at kommunen og vegvesenet har forutsatt at trafikken ikke skal øke. Men, som jeg har skrevet før, da er det jo heller ikke noe behov for en ny forbindelse.

Likevel har vegvesenet og kommunen filosofert litt over «ikke-prissatte konsekvenser» og kommet frem til at det likevel bør bygges en ny bro parallell med den gamle. Mange av disse vurderingene er ren synsing som ikke burde tillegges særlig vekt.

For eksempel står det i rapporten at å legge forbindelsen i tunnel hvor bare innslagene er synlig, er like ødeleggende for landskapsbildet som ett av bro-alternativene. En helt grei subjektiv estetisk vurdering som noen vil være enig i og andre uenig. Altså synsing.

Rapporten trekker også frem utbyggingspress mot dyrket mark som en stort problem. Det er jo et helt kurant politisk standpunkt, men andre vil kanskje mene at med Norges nest mest overopphetede boligmarked vil det være en fordel om kortere veg til sentrum gjør det mulig med utbygging av det som i dag er perifere jordbruksområder. Mange vil til og med mene at det er ganske unaturlig å ha store jordbruksområder tett inntil sentrum, og at jordbruk egner seg best et stykke unna der arealkostnaden er forholdsvis lave.

Det mest oppsiktsvekkende med rapporten er imidlertid at behovet for boligareal bare så vidt er nevnt, til tross for at en ny forbindelse vil være helt meningsløst uten betydelig utbygging. Tilgang til rimelige tomter utgjør jo en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst, men den er ikke en gang forsøkt prissatt i rapporten som foreligger.

Forklaringen jeg har fått fra vegvesenet tyder på at de mangler kompetanse til dette. Fordelen av billige tomter lar seg ikke putte inn i dataprogrammet de bruker, og det er tilsynelatende ingen der som kan gjøre slike beregninger på egen hånd. Når en såpass viktig ingrediens mangler i regnestykket er ikke rapporten særlig grundig.

Hvorfor Nordlys likevel velger å karakterisere rapporten som nettopp grundig er derfor et stort mysterie. Jeg regner med at Nordlys har lest rapporten og at avisen er klar over at boligbygging er hovedargumentet for en ny forbindelse. En rapport som nesten ikke sier noe om dette er altså grundig ifølge Nord-Norges største avis.

Nordlys trekker også frem at en Håkøyaforbindelse må bli en bilbasert løsning, men det trenger den slett ikke. I følge rapporten vil det være lite aktuelt å lage et kollektivsystem til en Håkøyaforbindelse på grunn av avstanden til bebyggelsen. Men et annet sted i rapporten står det at Håkøya ikke er et bra alternativ fordi det vil gi utbyggingspress et sted langt fra dagens gode kollektivsystem.

Dette er jo et reductio ad absurdum: Håkøyaalternativet må bli bilbasert fordi bebyggelsen og kollektivtilbud blir omtrent som i dag, men det er samtidig et problem at Håkøyaalternativet vil gi store endringer i bebyggelsen.

Det er selvsagt ingen ting i veien for at en Håkøya-forbindelse utelukkende blir en kollektivtrasé dersom politikerne ønsker det. En mulighet er jo å lage pendlerparkering i tilknytning til et kollektivknutepunkt ved Håkøya. Med stor boligutbygging i området rundt Håkøya vil det også være mange som ikke vil ha behov for bil i det hele tatt.

Til sist gjør Nordlys et poeng av at det skal være vanskeligere å finansiere en Håkøyaforbindelse. Faktum er at Håkøya-tunnel bare koster 700 millioner mer enn Selnes-alternativet ifølge rapporten. Sannsynligvis vil Håkøyaløsningen gi større samfunnsøkonomiske gevinster i form av rimelige sentrumsnære tomter. Det tror jeg er et argument som samferdselsdepartementet vil høre på.

Rapporten som foreligger er mangelfull. Det vil derfor være uansvarlig å bruke den som eneste faglige grunnlag. For at ikke Kvaløyaforbindelsen skal bli en ny E8-sak må det lages en ny og grundigere rapport. Det har nå gått så mye prestisje i saken at den må lages av noen uten tilknytning til Tromsø eller Statens Vegvesen.

Det vil i så fall bil en veldig billig forsikringspremie for en investering på flere milliarder kroner. Nordlys klager over økte kostnader fordi den forrige rapporten kostet 13 millioner kroner. Det er lommerusk sammenlignet med de potensielle konsekvensene. Siden den gjeldende rapporten uansett forutsetter at trafikken ikke øker fra dagens nivå, er ikke en ny forbindelse prekær. Det er derfor uansvarlig av Nordlys å presse på for å beholde den premature beslutningen som er gjort i denne saken.