Statkrafts krafthandel gav elleve milliarder i statskassen fjor, men det skyldtes trolig unormalt store prisforskjeller i markedet, ikke forvalternes innsats.
Uttalelser fra Statkraft sammenholdt med hva som kjennetegnet energikrisen i 2021-22 tilsier at store prisdifferanser («spread») i markedet var hovedforklaringen på de enorme bonusene til statkraftforvalterne. Prisforskjeller i markedet er ikke noe forvalterne har innflytelse over. Det tilsier at forvalterne hovedsakelig fikk bonuser for begivenheter som ikke hadde noe å gjøre med deres innsats.
Prisforskjellene det er snakk om er både forskjeller mellom kjøps og salgskurs, og prisforskjeller mellom land.
Vi vet ikke helt hvor mye Statkraft har utbetalt i bonuser til kraftforvalterne sine, men det er så mye at Statkraft ikke vil gå ut med det av personvernhensyn. Antakeligvis dreier det seg om milliarder samlet, og trolig mange titalls millioner for noen enkeltforvaltere.
Bonusene i 2022 var imidlertid resultat av at forvalter hadde skaffet Statkraft snaut elleve milliarder i inntekter. De fleste er derfor enige om at Staten tross alt kom godt ut av det, selv om bonusene ifølge konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen ble utilsiktet høye.
En slik konklusjon hviler imidlertid på en antakelse om at bonusene var et resultat av forvalterens ekstraordinære innstas. Overskudd som skyldes rene tilfeldigheter bør beholdes av arbeidsgiver, i dette tilfellet Staten. I dette tilfellet var antakeligvis bonusene hovedsakelig resultat av at prisdifferansene i markedet eksploderte under energikrisen i fjor. Denne begivenheten hadde ikke forvalterne i Statkraft noen innflytelse på over hodet. Det hadde heller ikke vært vanskelig å utforme kontrakter som kunne tatt hensyn til dette.
Flere uttalelser fra Statkraft støtter opp om at prisforskjeller var hovedgrunnen til de store bonusene. Finansdirektør Anne Harris i Statkraft uttalte til E24 at markedsvirksomheten tjente penger på å utnytte prisforskjeller mellom ulike land eller ulike produkter. Det er videre velkjent at Statkraft tjener en god del penger på å selge fastpriskontrakter til norske kraftprodusenter, som de formodentlig sikrer i markedet. Statkraft tjener da penger på forskjellen i kjøps og salgspris på kraft levert i fremtiden. Denne forskjellen skjøt også i været under energikrisen i 2021-2022.
Ifølge konsernsjefen var ikke bonusene relatert til de høye prisene, men svingningene. Det kan tolkes som at forvalterne tjente store summer på å forutse prisendringer, altså ren spekulasjon, men det er lite sannsynlig at dette var hovedårsaken. Det er antakeligvis ikke mulig å øke inntekter på ren spekulasjon fra 2,4 til snaut 11 milliarder på ett år, og samtidig være innenfor risikobudsjettene. Statkraft har vært klar på at det ikke er tatt større risiko, så det er lite sannsynlig at ren spekulasjon har bidratt så mye til overskudd og bonus.
Statkraftsjefen skriver selv følgende i et innlegg i DN: «Det at Statkraft hadde kontroll på […] risiko gav oss mulighet til å opprettholde og øke aktivitetsnivået». Denne uttalelsen stemmer godt med at bonusene hovedsakelig var drevet av økte prisforskjeller i markedet. Økte prisforskjeller skyldes at markedet blir mindre likvid, altså at aktører som vanligvis stiller kjøps og salgskurser, forlater markedet.
Hovedforklaringen på at Statkraft derimot kunne fortsette med uforminsket aktivitet, er nok at selskapet eies av Staten. Norske skattebetalere sørger for at Statkraft har en ubegrenset kredittlinje til statskassen. Store deler av bonusutbetalingene kan derfor skyldes kompensasjon for risiko som i realiteten er tatt av staten.
Det må her skytes inn at selv om Statkraft nok overvåker risikoen nøye, så er det et uomtvistelig faktum at om du fortsetter å yte likviditet til et marked alle andre flykter fra, så øker risikoen. Det er tross alt en grunn til at de andre aktørene rømmer. Risikoen øker alltid med lavere likviditet og det er til syvende og sist staten som er ansvarlig, som eneeier av Statkraft.
Og selv om Statkraft som selskap skulle ha gjort noen smarte grep på forhånd for å redusere risiko, var det antakeligvis ikke bonusmottakerne som sørget for det.
Spørsmålet som da tvinger seg frem er i hvilken grad bonuskontraktene burde vært utformet slik at forvalterne ikke tjener på begivenheter de ikke kontrollerer, eller flaks som det også kalles.
Konsernsjefen har sagt seg enig i at kritikken mot bonusene er berettiget, men Statkraft har hverken bekreftet at forvalterne har fått betalt for forhold de ikke rår over, eller om kontraktene nå er endret slik at vilkårlige endringer i markedslikviditet ikke lenger påvirker bonus. Statkraft bør opplyse om dette.
Prisforskjellene det er snakk om er både forskjeller mellom kjøps og salgskurs, og prisforskjeller mellom land.
Vi vet ikke helt hvor mye Statkraft har utbetalt i bonuser til kraftforvalterne sine, men det er så mye at Statkraft ikke vil gå ut med det av personvernhensyn. Antakeligvis dreier det seg om milliarder samlet, og trolig mange titalls millioner for noen enkeltforvaltere.
Bonusene i 2022 var imidlertid resultat av at forvalter hadde skaffet Statkraft snaut elleve milliarder i inntekter. De fleste er derfor enige om at Staten tross alt kom godt ut av det, selv om bonusene ifølge konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen ble utilsiktet høye.
En slik konklusjon hviler imidlertid på en antakelse om at bonusene var et resultat av forvalterens ekstraordinære innstas. Overskudd som skyldes rene tilfeldigheter bør beholdes av arbeidsgiver, i dette tilfellet Staten. I dette tilfellet var antakeligvis bonusene hovedsakelig resultat av at prisdifferansene i markedet eksploderte under energikrisen i fjor. Denne begivenheten hadde ikke forvalterne i Statkraft noen innflytelse på over hodet. Det hadde heller ikke vært vanskelig å utforme kontrakter som kunne tatt hensyn til dette.
Flere uttalelser fra Statkraft støtter opp om at prisforskjeller var hovedgrunnen til de store bonusene. Finansdirektør Anne Harris i Statkraft uttalte til E24 at markedsvirksomheten tjente penger på å utnytte prisforskjeller mellom ulike land eller ulike produkter. Det er videre velkjent at Statkraft tjener en god del penger på å selge fastpriskontrakter til norske kraftprodusenter, som de formodentlig sikrer i markedet. Statkraft tjener da penger på forskjellen i kjøps og salgspris på kraft levert i fremtiden. Denne forskjellen skjøt også i været under energikrisen i 2021-2022.
Ifølge konsernsjefen var ikke bonusene relatert til de høye prisene, men svingningene. Det kan tolkes som at forvalterne tjente store summer på å forutse prisendringer, altså ren spekulasjon, men det er lite sannsynlig at dette var hovedårsaken. Det er antakeligvis ikke mulig å øke inntekter på ren spekulasjon fra 2,4 til snaut 11 milliarder på ett år, og samtidig være innenfor risikobudsjettene. Statkraft har vært klar på at det ikke er tatt større risiko, så det er lite sannsynlig at ren spekulasjon har bidratt så mye til overskudd og bonus.
Statkraftsjefen skriver selv følgende i et innlegg i DN: «Det at Statkraft hadde kontroll på […] risiko gav oss mulighet til å opprettholde og øke aktivitetsnivået». Denne uttalelsen stemmer godt med at bonusene hovedsakelig var drevet av økte prisforskjeller i markedet. Økte prisforskjeller skyldes at markedet blir mindre likvid, altså at aktører som vanligvis stiller kjøps og salgskurser, forlater markedet.
Hovedforklaringen på at Statkraft derimot kunne fortsette med uforminsket aktivitet, er nok at selskapet eies av Staten. Norske skattebetalere sørger for at Statkraft har en ubegrenset kredittlinje til statskassen. Store deler av bonusutbetalingene kan derfor skyldes kompensasjon for risiko som i realiteten er tatt av staten.
Det må her skytes inn at selv om Statkraft nok overvåker risikoen nøye, så er det et uomtvistelig faktum at om du fortsetter å yte likviditet til et marked alle andre flykter fra, så øker risikoen. Det er tross alt en grunn til at de andre aktørene rømmer. Risikoen øker alltid med lavere likviditet og det er til syvende og sist staten som er ansvarlig, som eneeier av Statkraft.
Og selv om Statkraft som selskap skulle ha gjort noen smarte grep på forhånd for å redusere risiko, var det antakeligvis ikke bonusmottakerne som sørget for det.
Spørsmålet som da tvinger seg frem er i hvilken grad bonuskontraktene burde vært utformet slik at forvalterne ikke tjener på begivenheter de ikke kontrollerer, eller flaks som det også kalles.
Konsernsjefen har sagt seg enig i at kritikken mot bonusene er berettiget, men Statkraft har hverken bekreftet at forvalterne har fått betalt for forhold de ikke rår over, eller om kontraktene nå er endret slik at vilkårlige endringer i markedslikviditet ikke lenger påvirker bonus. Statkraft bør opplyse om dette.
Jeg har spot med forvaltning hos fjordkraft. Er det realistisk å tro at man kan spare noe på en slik avtale? Påslaget er noen ører ekstra pluss noen ører til med maksbeløp på påslag. Totalt så er det meget liten risiko i avtalen tilknyttet kostnader mye over vanlig spotpris.
SvarSlettDet var av den grunn jeg synes det var verdt å prøve, så langt så er det minus.