I dagens turbulente finansmarked kommer det stadig nyheter om tap for oljefondet. Med et langsiktig perspektiv er dette imidlertid nokså udramatisk.
Den siste utviklingen har imidlertid vist at indeksforvaltning kanskje er å foretrekke fremfor aktiv forvaltning. Med indeksforvaltning, altså at man holder samme portefølje som markedet, kan man være gratispassasjer på aktive forvalteres bekostning. Et finansmarked er helt avhengig av at aktive investorer korrigerer prisene i markedet slik at de er korrekte i forhold til den informasjon som foreligger. Det er imidlertid nok av investorer som forsøker å slå markedet allerede. Markedsporteføljen gjenspeiler derfor informasjonen i markedet svært godt.
Å selv drive med aktiv forvaltning er av den grunn unødvendig og kostbart. All forskning tilsier at slik forvaltning over tid ikke gir meravkastning når en tar hensyn til kostnadene. Aktiv forvaltning handler om å slå gjennomsnittet. Siden halvparten av markedsdeltakerne må gjøre det dårligere enn dette gjennomsnittet per definisjon, er gjennomsnittet et nokså anstendig mål. Dette målet nås best ved å holde markedsporteføljen.
Som statlig fond vil lønnsnivået innen aktiv forvaltning gjøre det umulig for fondet å holde på eller rekruttere de beste hodene i verden. I perioder kan derfor fondet gjøre det bra, men over tid er det usannsynlig. Størrelsen på fondet i seg selv taler også mot meravkastning over tid. En kan naturligvis dele opp forvaltningen i mange små uavhengige enheter, men da øker også kostnadene.
Oljefondets aktive forvaltning har siden 2000 skapt meravkastning på om lag 0.4% per år. Dette er ekstremt bra, men de siste tre årene har den vært null. Kan det være at fondet er blitt for stort?
Ved å gå over til indeksforvaltning vil en få svært lave forvaltningskostnader sammen med en garanti mot å tape mer enn markedet. Regjeringen bør vurdere det.
Den siste utviklingen har imidlertid vist at indeksforvaltning kanskje er å foretrekke fremfor aktiv forvaltning. Med indeksforvaltning, altså at man holder samme portefølje som markedet, kan man være gratispassasjer på aktive forvalteres bekostning. Et finansmarked er helt avhengig av at aktive investorer korrigerer prisene i markedet slik at de er korrekte i forhold til den informasjon som foreligger. Det er imidlertid nok av investorer som forsøker å slå markedet allerede. Markedsporteføljen gjenspeiler derfor informasjonen i markedet svært godt.
Å selv drive med aktiv forvaltning er av den grunn unødvendig og kostbart. All forskning tilsier at slik forvaltning over tid ikke gir meravkastning når en tar hensyn til kostnadene. Aktiv forvaltning handler om å slå gjennomsnittet. Siden halvparten av markedsdeltakerne må gjøre det dårligere enn dette gjennomsnittet per definisjon, er gjennomsnittet et nokså anstendig mål. Dette målet nås best ved å holde markedsporteføljen.
Som statlig fond vil lønnsnivået innen aktiv forvaltning gjøre det umulig for fondet å holde på eller rekruttere de beste hodene i verden. I perioder kan derfor fondet gjøre det bra, men over tid er det usannsynlig. Størrelsen på fondet i seg selv taler også mot meravkastning over tid. En kan naturligvis dele opp forvaltningen i mange små uavhengige enheter, men da øker også kostnadene.
Oljefondets aktive forvaltning har siden 2000 skapt meravkastning på om lag 0.4% per år. Dette er ekstremt bra, men de siste tre årene har den vært null. Kan det være at fondet er blitt for stort?
Ved å gå over til indeksforvaltning vil en få svært lave forvaltningskostnader sammen med en garanti mot å tape mer enn markedet. Regjeringen bør vurdere det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar