Interessant inlegg i Finansavisen i går i debatten om hvem som eier aksjeselskaper.
Noe som kanskje er mer interessant enn å diskutere hva ordet eierskap betyr nøyaktig, er imidlertid hva professor Sjåfjell mener bør være de reelle konsekvensene av at aksjonærene ikke eier selskapet: “Styret har etter loven ansvaret for å balansere de forskjellige interesser knyttet til selskapet og ivareta den langsiktige selskapsinteressen”.
Men hvilken interesse har styret i å drifte selskapet hensiktsmessig dersom ingen eier det? Det er naturligvis helt riktig at et selskap kan prioritere annerledes enn å levere verdi til aksjonærene. Selskapet kan for eksempel prioritere å gi ansatte høyere lønn enn strengt tatt nødvendig, eller det kan prioritere ledelsen og styrets behov. Et selskap som styrer etter sistnevnte prinsipp kalles for et administrasjonsstyrt selskap.
Dette begrepet er for de fleste å regne som et skjellsord. Administrasjonsstyrte selskap er utmerket for administrasjonen, men ikke for så mange andre. I Norge finner vi særlig mange administrasjonstyrte selskaper innen kraftbransjen, der mange selskaper er eid av kommuner uten kompetanse på eierskap.
Resultatet er nedslående. Ulike kraftselskaper har ødelagt milliarder for kommunale aksjonærer på dyre oppkjøp og håpløse prosjekter, ofte med liten eller ingen tilknytning til kjernevirksomheten. Jeg vet ikke om dette egentlig er noe å strekke seg etter.
Sjåfjell fortsetter sitatet over med at styret har ansvar for å balansere de ulike interessene “…, inkludert men ikke begrenset til aksjonærenes interesse i å få profitt på sin aksjeinvestering.” Det spørs midlertid om det tross alt ikke er bedre at det endelige ansvaret for selskapet plasseres hos dem som må ta sluttregningen. Det er ikke umulig at det faktisk gir den beste langsiktige styringen. Enkle skjeler vil kanskje kalle slikt ansvar for eierskap.
Noe som kanskje er mer interessant enn å diskutere hva ordet eierskap betyr nøyaktig, er imidlertid hva professor Sjåfjell mener bør være de reelle konsekvensene av at aksjonærene ikke eier selskapet: “Styret har etter loven ansvaret for å balansere de forskjellige interesser knyttet til selskapet og ivareta den langsiktige selskapsinteressen”.
Men hvilken interesse har styret i å drifte selskapet hensiktsmessig dersom ingen eier det? Det er naturligvis helt riktig at et selskap kan prioritere annerledes enn å levere verdi til aksjonærene. Selskapet kan for eksempel prioritere å gi ansatte høyere lønn enn strengt tatt nødvendig, eller det kan prioritere ledelsen og styrets behov. Et selskap som styrer etter sistnevnte prinsipp kalles for et administrasjonsstyrt selskap.
Dette begrepet er for de fleste å regne som et skjellsord. Administrasjonsstyrte selskap er utmerket for administrasjonen, men ikke for så mange andre. I Norge finner vi særlig mange administrasjonstyrte selskaper innen kraftbransjen, der mange selskaper er eid av kommuner uten kompetanse på eierskap.
Resultatet er nedslående. Ulike kraftselskaper har ødelagt milliarder for kommunale aksjonærer på dyre oppkjøp og håpløse prosjekter, ofte med liten eller ingen tilknytning til kjernevirksomheten. Jeg vet ikke om dette egentlig er noe å strekke seg etter.
Sjåfjell fortsetter sitatet over med at styret har ansvar for å balansere de ulike interessene “…, inkludert men ikke begrenset til aksjonærenes interesse i å få profitt på sin aksjeinvestering.” Det spørs midlertid om det tross alt ikke er bedre at det endelige ansvaret for selskapet plasseres hos dem som må ta sluttregningen. Det er ikke umulig at det faktisk gir den beste langsiktige styringen. Enkle skjeler vil kanskje kalle slikt ansvar for eierskap.
Kommentarer
Legg inn en kommentar