EUs finansskatt er en demokratisk suksess; velgerne vil ha den.
Utover det er det vanskelig å finne noe godt å si om dette skatteforslaget.
EUs foreslåtte skatt på finanstransaksjoner møter motbør. Storbritannia går til sak mot EU-kommisjonen fordi de som utenforstående vil rammes av skatten. Det finnes ingen gode argumenter for å innføre den.
Problemet med en skatt på finansielle transaksjoner er mangelen på solide økonomiske argumenter. Tilhengerne viser likevel en imponerende kreativitet etter hvert som gamle argumenter faller for empiriske bevis.
Opprinnelig var begrunnelsen at den skulle stabilisere markedene ved å bremse spekulasjon. En liten skatt på hver transaksjon rammer spekulanten, men ikke den langsiktige investoren.
Den empiriske forskningen er imidlertid ganske entydig her. En skatt på finansielle transaksjoner vil enten destabilisere markedene og øke svingningene, eller så har den ingen effekt. Årsaken er at likviditeten, markedets støtdemper, forvitrer når kortsiktig handel blir dyrt.
Tilhengerne av skatten har derfor beveget seg over på en ny argumentasjon. Hovedargumentet er ikke lenger at skatten vil stabilisere. Det lokkes nå med store inntekter til gode formål.
EU-kommisjonens egen rapport tilsier imidlertid at skadene på grunn av skatten blir så omfattende at den vil krympe økonomien med 1,76 % på sikt. Med en skattesats på 50 % betyr det en reduksjon i skatteinntekter på nær én prosent. De direkte inntektene fra skatten på om lag 0,1 % blir dermed nokså puslete. Nettoregnskapet blir klart negativt.
Kommisjonen har senere modifisert sine tall, muligens etter politisk press, og mener nå at økonomien ikke vil krympe fullt så mye. Dette skyldes blant annet en antakelse om at skatteinntektene går til vekstfremmende tiltak.
Det er helt uvanlig å beregne kostnader ved skatter ut fra hva de skal brukes til. EU-kommisjonens egne tall tilsier at en finansskatt vil bli svært kostbar sammenlignet med andre skatter. De fleste skatter gir jo en netto positiv inntekt til det offentlige med god margin. Dersom det finnes gode vekstfremmende tiltak som ikke allerede er satt i gang, så burde vel løsningen være å finansiere disse med andre typer skatter som ikke har så store skadevirkninger.
Det neste argumentet i rekken er at skatten vil redusere faren for nye finanskriser. Stephany Griffith-Jones and Avinash Persaud hevder at en finansskatt kan redusere faren for finanskrise med 5 %, noe som ville gitt et positivt bidrag til økonomien på 0.35 % av BNP.
Det finnes imidlertid ikke noe belegg for at en skatt på finanstransaksjoner reduserer risikoen for finansielle kriser. Tvert i mot var de fleste av finanskrisens giftige verdipapirer i realiteten lite omsatte skreddersydde kontrakter. Målet for en finansskatt er å ramme spekulasjonen i høyt omsatte børspapirer. Det er derfor liten grunn til å tro at en slik skatt ville hatt nevneverdig innvirkning på forrige finanskrise.
Det gjenstår ett argument for å innføre en skatt på finansielle transaksjoner. Det er til gjengjeld meget godt: En finansskatt er umåtelig populær. Noen målinger har vist at så mange som 80 % av befolkningen i de største europeiske landene er for.
Mon tro om den gjennomsnittlige tysker har satt seg ned og nøye gått gjennom argumentene for en slik skatt? Kanskje har hun funnet ut at skatteulempen for Europeisk finansindustri vil drive enda mer av aktiviteten over Atlanteren? Kanskje vet hun at skatten ikke vil virke stabiliserende, at den trolig vil koste mer enn den gir i inntekter og at den neppe vil ha noen effekt på sjansene for en ny finansiell krise? Kanskje har hun også tenkt på at om målet er å ramme finansindustrien, så finnes det trolig mer direkte og mindre skadelige måter å gjøre det på?
Til tross for alt dette, støtter hun altså helhjertet opp om skatten. Er det sannsynlig?
Jeg tror ikke det. Den store oppslutningen om finansskatt skyldes i hovedsak at befolkningen ikke forstår problemstillingen. At politikerne da følger etter velgerne er som forventet. Det er jo tross alt det de er betalt for. Vi kaller det demokrati.
EUs foreslåtte skatt på finanstransaksjoner møter motbør. Storbritannia går til sak mot EU-kommisjonen fordi de som utenforstående vil rammes av skatten. Det finnes ingen gode argumenter for å innføre den.
Problemet med en skatt på finansielle transaksjoner er mangelen på solide økonomiske argumenter. Tilhengerne viser likevel en imponerende kreativitet etter hvert som gamle argumenter faller for empiriske bevis.
Opprinnelig var begrunnelsen at den skulle stabilisere markedene ved å bremse spekulasjon. En liten skatt på hver transaksjon rammer spekulanten, men ikke den langsiktige investoren.
Den empiriske forskningen er imidlertid ganske entydig her. En skatt på finansielle transaksjoner vil enten destabilisere markedene og øke svingningene, eller så har den ingen effekt. Årsaken er at likviditeten, markedets støtdemper, forvitrer når kortsiktig handel blir dyrt.
Tilhengerne av skatten har derfor beveget seg over på en ny argumentasjon. Hovedargumentet er ikke lenger at skatten vil stabilisere. Det lokkes nå med store inntekter til gode formål.
EU-kommisjonens egen rapport tilsier imidlertid at skadene på grunn av skatten blir så omfattende at den vil krympe økonomien med 1,76 % på sikt. Med en skattesats på 50 % betyr det en reduksjon i skatteinntekter på nær én prosent. De direkte inntektene fra skatten på om lag 0,1 % blir dermed nokså puslete. Nettoregnskapet blir klart negativt.
Kommisjonen har senere modifisert sine tall, muligens etter politisk press, og mener nå at økonomien ikke vil krympe fullt så mye. Dette skyldes blant annet en antakelse om at skatteinntektene går til vekstfremmende tiltak.
Det er helt uvanlig å beregne kostnader ved skatter ut fra hva de skal brukes til. EU-kommisjonens egne tall tilsier at en finansskatt vil bli svært kostbar sammenlignet med andre skatter. De fleste skatter gir jo en netto positiv inntekt til det offentlige med god margin. Dersom det finnes gode vekstfremmende tiltak som ikke allerede er satt i gang, så burde vel løsningen være å finansiere disse med andre typer skatter som ikke har så store skadevirkninger.
Det neste argumentet i rekken er at skatten vil redusere faren for nye finanskriser. Stephany Griffith-Jones and Avinash Persaud hevder at en finansskatt kan redusere faren for finanskrise med 5 %, noe som ville gitt et positivt bidrag til økonomien på 0.35 % av BNP.
Det finnes imidlertid ikke noe belegg for at en skatt på finanstransaksjoner reduserer risikoen for finansielle kriser. Tvert i mot var de fleste av finanskrisens giftige verdipapirer i realiteten lite omsatte skreddersydde kontrakter. Målet for en finansskatt er å ramme spekulasjonen i høyt omsatte børspapirer. Det er derfor liten grunn til å tro at en slik skatt ville hatt nevneverdig innvirkning på forrige finanskrise.
Det gjenstår ett argument for å innføre en skatt på finansielle transaksjoner. Det er til gjengjeld meget godt: En finansskatt er umåtelig populær. Noen målinger har vist at så mange som 80 % av befolkningen i de største europeiske landene er for.
Mon tro om den gjennomsnittlige tysker har satt seg ned og nøye gått gjennom argumentene for en slik skatt? Kanskje har hun funnet ut at skatteulempen for Europeisk finansindustri vil drive enda mer av aktiviteten over Atlanteren? Kanskje vet hun at skatten ikke vil virke stabiliserende, at den trolig vil koste mer enn den gir i inntekter og at den neppe vil ha noen effekt på sjansene for en ny finansiell krise? Kanskje har hun også tenkt på at om målet er å ramme finansindustrien, så finnes det trolig mer direkte og mindre skadelige måter å gjøre det på?
Til tross for alt dette, støtter hun altså helhjertet opp om skatten. Er det sannsynlig?
Jeg tror ikke det. Den store oppslutningen om finansskatt skyldes i hovedsak at befolkningen ikke forstår problemstillingen. At politikerne da følger etter velgerne er som forventet. Det er jo tross alt det de er betalt for. Vi kaller det demokrati.
Kommentarer
Legg inn en kommentar