En fersk
avgjørelse i Høyesterett kan øke erstatningsutbetalinger fra forsikringsselskap
med opp mot 30 prosent. Det er sannsynligvis for lite.
Når invaliditet dekkes av forsikringen, får den skadede kompensert for framtidig tap. Oppgjøret er imidlertid et engangsbeløp, så det forventes at skadede bruker avkastningen fra forsikringsutbetalingen til å dekke de årlige tapene.
Rettens anslag på avkastningen kalles for «kapitaliseringsrenten». Høyesterett har nettopp bestemt at den skal reduseres fra fem til fire prosent. Når forventet avkastning settes ned, må forsikringsselskapene betale ut et høyere beløp for at erstatningen skal gi nok avkastning.
Det er bra at Høyesterett omsider har tatt tak i denne saken. For høy kapitaliseringsrente har tidligere gitt for lave erstatninger.
De siste hundre årene har en portefølje med 80 % obligasjoner og 20 % aksjer gitt en realavkastning på 2,3 prosent, på nivå med kapitaliseringsrenten i USA og England. Det er bred enighet blant økonomer at kapitalavkastningen blir enda lavere i fremtiden.
Høyesteretts egen ekspertgruppe besto av noen av landets fremste akademikere på området; Thore Johnsen, Espen R. Moen og Steinar Holden. Disse ga hver sine estimat på avkastningen til en portefølje med moderat risiko (20 % aksjer), og gjennomsnittet var 2,4 prosent. Dette er ganske langt unna Høyesteretts avgjørelse på fire.
Hvordan høyesterett har havnet så høyt er et lite mysterium. Forsikringsselskapets egen ekspert, som er direktør i Handelsbanken, anslo realavkastningen til 4,6-4,7 prosent. Handelsbanken blir rammet av en lavere kapitaliseringsrente i form av økte forsikringsutbetalinger. Det er også betydelige faglige innvendinger mot Handelsbankens estimat, både når gjelder utvalg og valg av obligasjonsindeks. Høyesterett kan ikke ha lagt særlig vekt på dette anslaget.
Ådne Cappelen, forskningsdirektør i SSB, anslo i samme sak avkastningen til fem prosent. Dette er veldig høyt sammenlignet med ekspertgruppens, noe som hovedsakelig skyldes at Cappelens beregning er basert på den ganske korte perioden 1993-2012. Som vi ser av figuren er ikke denne perioden særlig representativ. Samme kritikk kan rettes mot Handelsbankens beregning.
I tillegg antok alle sakkyndige, utenom Cappelen, en inflasjon lik sentralbankens rentemål. Justerer vi for det og legger Cappelens beregning til som ett av fire anslag, blir de fire uavhengige ekspertenes anslag i snitt 2,9 prosent.
Formuleringen i dommen kan tyde på at Høyesterett mener at skadede burde kunne oppnå fire prosent avkastning ved å ta større risiko. Høyesteretts fire prosent avkastning tilsvarer en portefølje med 60 prosent aksjer, dersom vi legger gjennomsnittlig anslag fra de fire uavhengige ekspertene til grunn.
Én tredjedel av en slik portefølje ville forsvunnet under finanskrisen. Det stemmer dårlig med at « … det ikke kan kreves at skadelidte foretar investeringer som det knytter seg noen særlig risiko til», slik Høyesterett selv har formulert det. De fleste amatører ville også fått panikk i en slik situasjon, og solgt seg ut med tap. Det er ingen grunn til å tro at en trafikkskadd ville opptrådt annerledes. Det er slett ikke usannsynlig at en tilsvarende krise vil oppstå i løpet av de neste tjue årene.
Høyesterett kommer selv med forslag til investeringer som den mener kan gi avkastning nesten uten risiko. Finanskrisen viste at slikt ikke finnes. Hadde en trafikkskadd amatørinvestor fulgt rettens investeringsråd i 2008 og satt pengene i bankobligasjoner i stedet for statsobligasjoner, ville tapene blitt langt større.
Retten peker riktig nok på uttalelsen fra forsikringsselskapets ekspert om at det er vanlig for pensjonskasser å ha 50 % i aksjer, men er det rimelig å sammenligne en profesjonell pensjonsforvalter med tilnærmet uendelig tidshorisont og en amatør med begrenset livslengde?
En mulig forklaring på det høye anslaget kan være at estimatene er usikre, og at «… usikkerheten [kan] tilsi forsiktighet med å gjøre store endringer i forhold til dagens rettstilstand.», slik retten påpeker.
Dette er imidlertid et spørsmål om fordeling av penger. For høy rente gir for mye til forsikringsselskapet. For lav rente gir for mye til den skadede. Forskjellen er at kostnadene til forsikringsselskapet havner på en bunnlinje. Sitatet over kan tyde på at forsikringsselskapenes behov derved tillegges større vekt. Men tapene for skadede er akkurat like reelle som for forsikringsselskapets, selv om det ikke vises i et regnskap.
Når invaliditet dekkes av forsikringen, får den skadede kompensert for framtidig tap. Oppgjøret er imidlertid et engangsbeløp, så det forventes at skadede bruker avkastningen fra forsikringsutbetalingen til å dekke de årlige tapene.
Rettens anslag på avkastningen kalles for «kapitaliseringsrenten». Høyesterett har nettopp bestemt at den skal reduseres fra fem til fire prosent. Når forventet avkastning settes ned, må forsikringsselskapene betale ut et høyere beløp for at erstatningen skal gi nok avkastning.
Det er bra at Høyesterett omsider har tatt tak i denne saken. For høy kapitaliseringsrente har tidligere gitt for lave erstatninger.
De siste hundre årene har en portefølje med 80 % obligasjoner og 20 % aksjer gitt en realavkastning på 2,3 prosent, på nivå med kapitaliseringsrenten i USA og England. Det er bred enighet blant økonomer at kapitalavkastningen blir enda lavere i fremtiden.
Høyesteretts egen ekspertgruppe besto av noen av landets fremste akademikere på området; Thore Johnsen, Espen R. Moen og Steinar Holden. Disse ga hver sine estimat på avkastningen til en portefølje med moderat risiko (20 % aksjer), og gjennomsnittet var 2,4 prosent. Dette er ganske langt unna Høyesteretts avgjørelse på fire.
Hvordan høyesterett har havnet så høyt er et lite mysterium. Forsikringsselskapets egen ekspert, som er direktør i Handelsbanken, anslo realavkastningen til 4,6-4,7 prosent. Handelsbanken blir rammet av en lavere kapitaliseringsrente i form av økte forsikringsutbetalinger. Det er også betydelige faglige innvendinger mot Handelsbankens estimat, både når gjelder utvalg og valg av obligasjonsindeks. Høyesterett kan ikke ha lagt særlig vekt på dette anslaget.
Ådne Cappelen, forskningsdirektør i SSB, anslo i samme sak avkastningen til fem prosent. Dette er veldig høyt sammenlignet med ekspertgruppens, noe som hovedsakelig skyldes at Cappelens beregning er basert på den ganske korte perioden 1993-2012. Som vi ser av figuren er ikke denne perioden særlig representativ. Samme kritikk kan rettes mot Handelsbankens beregning.
I tillegg antok alle sakkyndige, utenom Cappelen, en inflasjon lik sentralbankens rentemål. Justerer vi for det og legger Cappelens beregning til som ett av fire anslag, blir de fire uavhengige ekspertenes anslag i snitt 2,9 prosent.
Formuleringen i dommen kan tyde på at Høyesterett mener at skadede burde kunne oppnå fire prosent avkastning ved å ta større risiko. Høyesteretts fire prosent avkastning tilsvarer en portefølje med 60 prosent aksjer, dersom vi legger gjennomsnittlig anslag fra de fire uavhengige ekspertene til grunn.
Én tredjedel av en slik portefølje ville forsvunnet under finanskrisen. Det stemmer dårlig med at « … det ikke kan kreves at skadelidte foretar investeringer som det knytter seg noen særlig risiko til», slik Høyesterett selv har formulert det. De fleste amatører ville også fått panikk i en slik situasjon, og solgt seg ut med tap. Det er ingen grunn til å tro at en trafikkskadd ville opptrådt annerledes. Det er slett ikke usannsynlig at en tilsvarende krise vil oppstå i løpet av de neste tjue årene.
Høyesterett kommer selv med forslag til investeringer som den mener kan gi avkastning nesten uten risiko. Finanskrisen viste at slikt ikke finnes. Hadde en trafikkskadd amatørinvestor fulgt rettens investeringsråd i 2008 og satt pengene i bankobligasjoner i stedet for statsobligasjoner, ville tapene blitt langt større.
Retten peker riktig nok på uttalelsen fra forsikringsselskapets ekspert om at det er vanlig for pensjonskasser å ha 50 % i aksjer, men er det rimelig å sammenligne en profesjonell pensjonsforvalter med tilnærmet uendelig tidshorisont og en amatør med begrenset livslengde?
En mulig forklaring på det høye anslaget kan være at estimatene er usikre, og at «… usikkerheten [kan] tilsi forsiktighet med å gjøre store endringer i forhold til dagens rettstilstand.», slik retten påpeker.
Dette er imidlertid et spørsmål om fordeling av penger. For høy rente gir for mye til forsikringsselskapet. For lav rente gir for mye til den skadede. Forskjellen er at kostnadene til forsikringsselskapet havner på en bunnlinje. Sitatet over kan tyde på at forsikringsselskapenes behov derved tillegges større vekt. Men tapene for skadede er akkurat like reelle som for forsikringsselskapets, selv om det ikke vises i et regnskap.
(undertegnede har vært engasjert av skadelidte i denne saken som sakkyndig konsulent og vitne)
Kommentarer
Legg inn en kommentar