Norge gjør for lite i kampen mot skatteparadis.
EU skal lage en felles svarteliste over skatteparadis og Panama kommer til å havne der. Torsdag kom Panamas infantile svar. Det lille landet lager sin egen svarteliste over land som svartelister dem, og truer med handelskrig.
EU produserer like mye på én dag som Panama gjør i løpet av ett år. Handelen mellom EU og Panama er helt ubetydelig. Panamas reaksjon er mer morsom enn farlig for EU.
Saken viser at kampen mot skatteparadis går fremover. Hvert år hjelper skatteparadis med å unndra femti milliarder dollar fra beskatning i Afrika. Der er omtrent like mye som kontinentet mottar i u-hjelp. Det er beregnet at svart økonomi utgjør rundt én sjettedel i OECD-land. Skatteparadis gjør det enklere å unndra midler fra beskatning.
Panamas fåfengte forsøk på gjengjeldelse viser hvor enkelt det ville vært for USA og EU å avskaffe skatteparadisene. Dette er gjennomgående små land som er helt avhengig av tilgang til EU og USAs kapitalmarkeder og selskapssystem. At det fortsatt finnes skatteparadis skyldes manglende vilje, ikke manglende evne.
Derfor er det merkelig at norske myndigheter ikke gjøre mer for å undergrave dem. Beregninger viser at norske myndigheter taper 130 milliarder i året på skatteunndragelser. Mye av dette skjules formodentlig i skatteparadiser.
I stedet undergraver norske myndigheter sitt eget skattesystem ved å tillate innkjøp fra selskaper registrert i skatteparadis. Det gjør det enklere for leverandører å operere der og det blir enklere for paradisene å overleve.
Oljefondets etiske retningslinjer burde av samme grunn endres slik at selskaper som er registrert i skatteparadis kastes ut. DN fant i fjor at fondet hadde 2,3 % plassert i paradiser. Det kan selvsagt koste noe å sparke ut selskapene, men det kan bidra til høyere skatteinntekter på sikt.
For ordensskyld så er ikke et skatteparadis et land med lav skatt. Det er etisk uproblematisk at enkelte land har lavt skattenivå fordi de er mer effektive eller velger å prioritere ned offentlig velferd.
Problemet oppstår når utenlandske skatteflyktninger gis særfordeler i form av skattefritak, mens innbyggerne betaler vanlig skatt. Særbehandlingen kombineres gjerne med hemmelighold, som vanskeliggjør arbeidet for skattemyndighetene, men hjelper skattesnytere. I det et skatteparadis avvikler diskrimineringen av egne borgere og hemmeligholdet, opphører det å være et skatteparadis.
Så hvorfor er skatteparadis skadelig? La oss tenke at norske selskaper kunne flytte overskuddene til Danmark og få null skatt, og danske selskaper fikk null skatt i Norge. Fraværet av selskapsskatt ville resultert i en ekstrem høy skattesats på arbeid, lavere produksjon og et stort samfunnsøkonomisk tap. De danske bedriftene i Norge ville bidratt til økt bankaktivitet, men vi ville tapt like mye på skatteflukt til Danmark. Totalt sett ville begge land tapt.
Skatteparadis har altså ingen samfunnsøkonomisk berettigelse. Hovedfunksjonen til skatteparadis er å undra beskatning og skjule informasjon, lovlig eller ulovlig.
Tidligere i vår listet PwC opp noen grunner til å bruke skatteparadis som de mener er legitime, men fordelene som nevnes er helt vanlige i vestlige industriland. Det er normalt med en enkel selskapslovgivning, regler for å unngå dobbeltbeskatning, utsatt skatt på utbytte, ingen begrensninger på valutaoverføringer og et velfungerende rettssystem, slik vi har det i Norge.
Argumentasjonen rakner fullstendig dersom vi ser på Verdensbankens rangeringer over hvor enkelt det er å gjøre forretninger i ulike land. Norge kommer på niende plass, tett flankert av de andre industrialiserte landene. Skatteparadisene ligger håpløst langt etter. Panama kommer på plass sekstini. Det er vanskelig å se andre grunner til å plassere penger i Panama enn lav skatt for utlendinger.
Innfører vi strengere regler for selskaper fra skatteparadis risikerer også Norge å havne på Panamas liste. Den støyten får vi ta.
EU skal lage en felles svarteliste over skatteparadis og Panama kommer til å havne der. Torsdag kom Panamas infantile svar. Det lille landet lager sin egen svarteliste over land som svartelister dem, og truer med handelskrig.
EU produserer like mye på én dag som Panama gjør i løpet av ett år. Handelen mellom EU og Panama er helt ubetydelig. Panamas reaksjon er mer morsom enn farlig for EU.
Saken viser at kampen mot skatteparadis går fremover. Hvert år hjelper skatteparadis med å unndra femti milliarder dollar fra beskatning i Afrika. Der er omtrent like mye som kontinentet mottar i u-hjelp. Det er beregnet at svart økonomi utgjør rundt én sjettedel i OECD-land. Skatteparadis gjør det enklere å unndra midler fra beskatning.
Panamas fåfengte forsøk på gjengjeldelse viser hvor enkelt det ville vært for USA og EU å avskaffe skatteparadisene. Dette er gjennomgående små land som er helt avhengig av tilgang til EU og USAs kapitalmarkeder og selskapssystem. At det fortsatt finnes skatteparadis skyldes manglende vilje, ikke manglende evne.
Derfor er det merkelig at norske myndigheter ikke gjøre mer for å undergrave dem. Beregninger viser at norske myndigheter taper 130 milliarder i året på skatteunndragelser. Mye av dette skjules formodentlig i skatteparadiser.
I stedet undergraver norske myndigheter sitt eget skattesystem ved å tillate innkjøp fra selskaper registrert i skatteparadis. Det gjør det enklere for leverandører å operere der og det blir enklere for paradisene å overleve.
Oljefondets etiske retningslinjer burde av samme grunn endres slik at selskaper som er registrert i skatteparadis kastes ut. DN fant i fjor at fondet hadde 2,3 % plassert i paradiser. Det kan selvsagt koste noe å sparke ut selskapene, men det kan bidra til høyere skatteinntekter på sikt.
For ordensskyld så er ikke et skatteparadis et land med lav skatt. Det er etisk uproblematisk at enkelte land har lavt skattenivå fordi de er mer effektive eller velger å prioritere ned offentlig velferd.
Problemet oppstår når utenlandske skatteflyktninger gis særfordeler i form av skattefritak, mens innbyggerne betaler vanlig skatt. Særbehandlingen kombineres gjerne med hemmelighold, som vanskeliggjør arbeidet for skattemyndighetene, men hjelper skattesnytere. I det et skatteparadis avvikler diskrimineringen av egne borgere og hemmeligholdet, opphører det å være et skatteparadis.
Så hvorfor er skatteparadis skadelig? La oss tenke at norske selskaper kunne flytte overskuddene til Danmark og få null skatt, og danske selskaper fikk null skatt i Norge. Fraværet av selskapsskatt ville resultert i en ekstrem høy skattesats på arbeid, lavere produksjon og et stort samfunnsøkonomisk tap. De danske bedriftene i Norge ville bidratt til økt bankaktivitet, men vi ville tapt like mye på skatteflukt til Danmark. Totalt sett ville begge land tapt.
Skatteparadis har altså ingen samfunnsøkonomisk berettigelse. Hovedfunksjonen til skatteparadis er å undra beskatning og skjule informasjon, lovlig eller ulovlig.
Tidligere i vår listet PwC opp noen grunner til å bruke skatteparadis som de mener er legitime, men fordelene som nevnes er helt vanlige i vestlige industriland. Det er normalt med en enkel selskapslovgivning, regler for å unngå dobbeltbeskatning, utsatt skatt på utbytte, ingen begrensninger på valutaoverføringer og et velfungerende rettssystem, slik vi har det i Norge.
Argumentasjonen rakner fullstendig dersom vi ser på Verdensbankens rangeringer over hvor enkelt det er å gjøre forretninger i ulike land. Norge kommer på niende plass, tett flankert av de andre industrialiserte landene. Skatteparadisene ligger håpløst langt etter. Panama kommer på plass sekstini. Det er vanskelig å se andre grunner til å plassere penger i Panama enn lav skatt for utlendinger.
Innfører vi strengere regler for selskaper fra skatteparadis risikerer også Norge å havne på Panamas liste. Den støyten får vi ta.
Kommentarer
Legg inn en kommentar