Om nesten alle investerte i indeksfond ville markedet fungert bedre ifølge økonomisk teori.
Dette er antakeligvis stikk i strid med oppfatningen til de fleste i finansnæringen. I 2010 skrev forvalteren av oljefondet, NBIM, følgende: «En passiv forvaltningsstrategi for et av verdens største fond vil ikke bedre finansmarkedenes virkemåte.». Men ifølge en modell foreslått av nobelprisvinner Eugene Fama og hans kollega Ken French kan færre aktive investorer gjøre markedet mer funksjonelt.
Forskningen er ganske entydig på at aktive veddemål i aksjemarkedet ikke lønner seg, men det er likevel sannsynlig at det finnes genuint dyktige forvaltere der ute som er i stand til å slå markedet over tid. Problemet er bare at det er så langt mellom talentene, gevinstene er små og de som virkelig kan spå aksjekurser tar gjerne det meste selv.
I tillegg er det en fundamental markedssvikt her. Du kan gjøre en ganske god vurdering av kvaliteten på et eple i butikken. Kjøper du fond finnes det ingen god metode å skille ut de råtne fra de gode.
Derfor er det også sannsynligvis mer lønnsomt å bruke ressurser på å fremstå som dyktig enn å forsøke å faktisk være det. Markedsføring er en stor utgift for de fleste store fond, og det er det en grunn til. For kunden ville det selvsagt vært best om fondene brukte mer penger på grundige analyser.
Når alle roper at de er best, blir det altså helt umulig å plukke de som virkelig er det. Særlig vanskelig blir det siden informasjon om fondets historiske prestasjon har liten verdi. Fondsforvalterne helgarderer seg ved å starte et stort antall fond og legge ned de dårlige. Kjøper du alle loddene er det ikke særlig imponerende at ett av dem er vinnerloddet.
For folk flest er det derfor åpenbart best å holde seg borte fra aktivt forvaltede fond, og heller investere i indeksfond. Det gir ikke bedre avkastning enn markedet, men det gir langt lavere kostnader og dermed bedre avkastning enn aktive fond over tid.
Men det går vel ikke an at «alle» investerer i indeks? Hvem skal straffe Tescos udugelige ledelse dersom alle bare sitter på passive indeksfond? Hvem skal sørge for at prisene reflekterer selskapenes verdier dersom ingen bryr seg om å analysere dem? Er ikke en situasjon med nesten bare indeksfond en oppskrift på et dysfunksjonelt marked der middelmådighet belønnes rundhåndet?
Nei, ikke i følge Fama og French. De deler markedet inn i tre typer: indeksinvestorer, sjarlataner og eksperter. Ordet sjarlatan finnes for ordensskyld ikke i artikkelen, men det får modellen til å høres litt artigere ut.
Sjarlatanene er udugelige og tror feilaktig at de er veldig gode til å plukke aksjer. Ekspertene, på den annen side, vet eksakt hvilken kombinasjon av aksjer som er best, og leverer solid avkastning til lav risiko.
Avkastningen til indeksinvestorene blir dermed midt i mellom; ikke like dårlig som sjarlatanene, men heller ikke like bra som ekspertene. Og her kommer det virkelig interessante poenget: Hva skjer dersom flere og flere aktive investorer nå går over til indeksforvaltning?
Jo, dersom økt indeksforvaltning går ut over sjarlatanene så vil ekspertene få større innflytelse på prisingen i markedet. Resultatet blir et mer velfungerende marked. Indeksinvestorene vil få bedre avkastning til mindre risiko. En nødvendig betingelse her er selvsagt at aktiv forvaltning ikke forsvinner fullstendig, men det er uansett usannsynlig.
Poenget er altså at de som bløffer surrer det til og ødelegger prisbildet for alle. Konkurranse mellom noen få kompetente mennesker i markedet er tilstrekkelig til å sikre riktige priser. Sjarlatanene bidrar ikke til riktige priser i det hele tatt, så det er bedre om denne kapitalen pløyes inn i indeksfondene.
Om oljefondets aktive forvaltning faktisk bidrar til at markedet fungerer bedre eller dårligere avhenger altså om der er eksperter eller sjarlataner. Jeg tror jeg vet NBIMs svar.
Artikkelen:
Fama, E.F. and French, K.R., 2007. Disagreement, tastes, and asset prices. Journal of financial economics, 83(3), pp.667-689.
Dette er antakeligvis stikk i strid med oppfatningen til de fleste i finansnæringen. I 2010 skrev forvalteren av oljefondet, NBIM, følgende: «En passiv forvaltningsstrategi for et av verdens største fond vil ikke bedre finansmarkedenes virkemåte.». Men ifølge en modell foreslått av nobelprisvinner Eugene Fama og hans kollega Ken French kan færre aktive investorer gjøre markedet mer funksjonelt.
Forskningen er ganske entydig på at aktive veddemål i aksjemarkedet ikke lønner seg, men det er likevel sannsynlig at det finnes genuint dyktige forvaltere der ute som er i stand til å slå markedet over tid. Problemet er bare at det er så langt mellom talentene, gevinstene er små og de som virkelig kan spå aksjekurser tar gjerne det meste selv.
I tillegg er det en fundamental markedssvikt her. Du kan gjøre en ganske god vurdering av kvaliteten på et eple i butikken. Kjøper du fond finnes det ingen god metode å skille ut de råtne fra de gode.
Derfor er det også sannsynligvis mer lønnsomt å bruke ressurser på å fremstå som dyktig enn å forsøke å faktisk være det. Markedsføring er en stor utgift for de fleste store fond, og det er det en grunn til. For kunden ville det selvsagt vært best om fondene brukte mer penger på grundige analyser.
Når alle roper at de er best, blir det altså helt umulig å plukke de som virkelig er det. Særlig vanskelig blir det siden informasjon om fondets historiske prestasjon har liten verdi. Fondsforvalterne helgarderer seg ved å starte et stort antall fond og legge ned de dårlige. Kjøper du alle loddene er det ikke særlig imponerende at ett av dem er vinnerloddet.
For folk flest er det derfor åpenbart best å holde seg borte fra aktivt forvaltede fond, og heller investere i indeksfond. Det gir ikke bedre avkastning enn markedet, men det gir langt lavere kostnader og dermed bedre avkastning enn aktive fond over tid.
Men det går vel ikke an at «alle» investerer i indeks? Hvem skal straffe Tescos udugelige ledelse dersom alle bare sitter på passive indeksfond? Hvem skal sørge for at prisene reflekterer selskapenes verdier dersom ingen bryr seg om å analysere dem? Er ikke en situasjon med nesten bare indeksfond en oppskrift på et dysfunksjonelt marked der middelmådighet belønnes rundhåndet?
Nei, ikke i følge Fama og French. De deler markedet inn i tre typer: indeksinvestorer, sjarlataner og eksperter. Ordet sjarlatan finnes for ordensskyld ikke i artikkelen, men det får modellen til å høres litt artigere ut.
Sjarlatanene er udugelige og tror feilaktig at de er veldig gode til å plukke aksjer. Ekspertene, på den annen side, vet eksakt hvilken kombinasjon av aksjer som er best, og leverer solid avkastning til lav risiko.
Avkastningen til indeksinvestorene blir dermed midt i mellom; ikke like dårlig som sjarlatanene, men heller ikke like bra som ekspertene. Og her kommer det virkelig interessante poenget: Hva skjer dersom flere og flere aktive investorer nå går over til indeksforvaltning?
Jo, dersom økt indeksforvaltning går ut over sjarlatanene så vil ekspertene få større innflytelse på prisingen i markedet. Resultatet blir et mer velfungerende marked. Indeksinvestorene vil få bedre avkastning til mindre risiko. En nødvendig betingelse her er selvsagt at aktiv forvaltning ikke forsvinner fullstendig, men det er uansett usannsynlig.
Poenget er altså at de som bløffer surrer det til og ødelegger prisbildet for alle. Konkurranse mellom noen få kompetente mennesker i markedet er tilstrekkelig til å sikre riktige priser. Sjarlatanene bidrar ikke til riktige priser i det hele tatt, så det er bedre om denne kapitalen pløyes inn i indeksfondene.
Om oljefondets aktive forvaltning faktisk bidrar til at markedet fungerer bedre eller dårligere avhenger altså om der er eksperter eller sjarlataner. Jeg tror jeg vet NBIMs svar.
Artikkelen:
Fama, E.F. and French, K.R., 2007. Disagreement, tastes, and asset prices. Journal of financial economics, 83(3), pp.667-689.
Kommentarer
Legg inn en kommentar