Med 70 prosent av Oljefondet i aksjer allerede fra 1998 skulle en tro avkastningen ville blitt skyhøy. Den gang ei.
Du har hundre tusen kroner på bok. Rentene på bankkonto er ikke mye å skryte av, så du ønsker å plassere noe i aksjemarkedet. Desto større andel av pengene du plasserer i aksjemarkedet, desto større risiko tar du. Med en høy aksjeandel kan du derfor risikere å tape store deler av formuen. På den annen side er forventet avkastning over tid langt bedre i aksjemarkedet.
Dette er den tradisjonelle tankegangen blant profesjonelle forvaltere. Aksjemarkedet er risikabelt. Rentemarkedet er trygt. Setter du mer penger i aksjemarkedet vil avkastningen øke mye, men prisen du betaler er høyere kortsiktig risiko.
Med dette som utgangspunkt har et offentlig utvalg funnet ut at aksjeandelen i oljefondet bør økes til 70 prosent. Dessverre stemmer ikke denne forståelsen overens med virkeligheten. Problemet er at det er liten forskjell på risikoen i oljefondets renteportefølje og aksjeportefølje. Som følge av dette har oljefondet fått betalt omtrent like mye for sine plasseringer i rentemarkedet som fra aksjene.
Resultatet er, som figuren viser, at om stortinget allerede i 1998 hadde bestemt seg for 70 prosent aksjer, så ville fondet vært omtrent akkurat like stort som i dag. I moderne finansmarkeder er det et ganske stabilt bytteforhold mellom avkastning og risiko, så når avkastningen er så lik tyder det på at risikoen også er det. Dette bekreftes av at fondets samlede risikojustert avkastning er negativ.
Noe av årsaken kan ha vært fondets hodeløse spekulasjonen i rentepapirer før finanskrisen og at rentenivået generelt har sunket siden oppstarten. Ingen av disse effektene kan imidlertid forklare at avkastningen til aksjer og rentepapirer har vært så lik også de siste årene.
Å øke aksjeandelen vil dermed ikke øke risikoen særlig mye, men det er altså fordi fondet allerede har så mye risiko i renteporteføljen. Både politikere og befolkningen ellers bør altså være klar over at med dagens investeringsstrategi så er renteinvesteringene ikke særlig tryggere enn aksjeinvesteringene.
Årsaken til dette er «handlelisten» for rentepapirer som finansdepartementet har gitt til oljefondets forvalter NBIM. Handlelisten kalles gjerne for «referanseindeksen». Som for alle handlelister, følger ikke NBIM denne slavisk. De vet imidlertid at det blir trøbbel hjemme om for mange impulskjøp havner i handlevogna på veien gjennom butikken. Den totale risikoen i oljefondet er derfor hovedsakelig bestemt av slike indekser.
Når det gjelder aksjer kan ikke finansdepartementet utvise noe særlig skjønn når de skal sende NBIM ut på handletur. Denne listen er bestemt av hvor stor andel markedsverdien til hvert selskap utgjør av verdens aksjemarked, og det er ikke mye departementet kan gjøre med det.
Men slik er det ikke for renteplasseringene. Her vil valg av indeks være helt avhengig av hvor mye risiko vi ønsker å ta. Velger vi en handleliste som representerer gjennomsnittet av alle rentepapirer i markedet får vi mye søppel i porteføljen og en risiko som er nesten like høy som i aksjemarkedet. Som Trym Riksen nevnte i denne spalten i forrige uke, kan det hende at vi reelt sett allerede er oppe i 70 prosent aksjerisiko på grunn av risikable obligasjoner i porteføljen.
For at Stortingets skal kunne ta en informert beslutning om fondets risikoprofil burde derfor valget stå mellom aksjer og risikable obligasjoner på den ene siden, og et nært risikofritt alternativ i form av kortsiktige statspapirer på den andre. Sistnevnte gir i dag negativ realavkastning. I så fall ville argumentene for økt aksjeandel vært bedre.
Du har hundre tusen kroner på bok. Rentene på bankkonto er ikke mye å skryte av, så du ønsker å plassere noe i aksjemarkedet. Desto større andel av pengene du plasserer i aksjemarkedet, desto større risiko tar du. Med en høy aksjeandel kan du derfor risikere å tape store deler av formuen. På den annen side er forventet avkastning over tid langt bedre i aksjemarkedet.
Dette er den tradisjonelle tankegangen blant profesjonelle forvaltere. Aksjemarkedet er risikabelt. Rentemarkedet er trygt. Setter du mer penger i aksjemarkedet vil avkastningen øke mye, men prisen du betaler er høyere kortsiktig risiko.
Med dette som utgangspunkt har et offentlig utvalg funnet ut at aksjeandelen i oljefondet bør økes til 70 prosent. Dessverre stemmer ikke denne forståelsen overens med virkeligheten. Problemet er at det er liten forskjell på risikoen i oljefondets renteportefølje og aksjeportefølje. Som følge av dette har oljefondet fått betalt omtrent like mye for sine plasseringer i rentemarkedet som fra aksjene.
Resultatet er, som figuren viser, at om stortinget allerede i 1998 hadde bestemt seg for 70 prosent aksjer, så ville fondet vært omtrent akkurat like stort som i dag. I moderne finansmarkeder er det et ganske stabilt bytteforhold mellom avkastning og risiko, så når avkastningen er så lik tyder det på at risikoen også er det. Dette bekreftes av at fondets samlede risikojustert avkastning er negativ.
Noe av årsaken kan ha vært fondets hodeløse spekulasjonen i rentepapirer før finanskrisen og at rentenivået generelt har sunket siden oppstarten. Ingen av disse effektene kan imidlertid forklare at avkastningen til aksjer og rentepapirer har vært så lik også de siste årene.
Å øke aksjeandelen vil dermed ikke øke risikoen særlig mye, men det er altså fordi fondet allerede har så mye risiko i renteporteføljen. Både politikere og befolkningen ellers bør altså være klar over at med dagens investeringsstrategi så er renteinvesteringene ikke særlig tryggere enn aksjeinvesteringene.
Årsaken til dette er «handlelisten» for rentepapirer som finansdepartementet har gitt til oljefondets forvalter NBIM. Handlelisten kalles gjerne for «referanseindeksen». Som for alle handlelister, følger ikke NBIM denne slavisk. De vet imidlertid at det blir trøbbel hjemme om for mange impulskjøp havner i handlevogna på veien gjennom butikken. Den totale risikoen i oljefondet er derfor hovedsakelig bestemt av slike indekser.
Når det gjelder aksjer kan ikke finansdepartementet utvise noe særlig skjønn når de skal sende NBIM ut på handletur. Denne listen er bestemt av hvor stor andel markedsverdien til hvert selskap utgjør av verdens aksjemarked, og det er ikke mye departementet kan gjøre med det.
Men slik er det ikke for renteplasseringene. Her vil valg av indeks være helt avhengig av hvor mye risiko vi ønsker å ta. Velger vi en handleliste som representerer gjennomsnittet av alle rentepapirer i markedet får vi mye søppel i porteføljen og en risiko som er nesten like høy som i aksjemarkedet. Som Trym Riksen nevnte i denne spalten i forrige uke, kan det hende at vi reelt sett allerede er oppe i 70 prosent aksjerisiko på grunn av risikable obligasjoner i porteføljen.
For at Stortingets skal kunne ta en informert beslutning om fondets risikoprofil burde derfor valget stå mellom aksjer og risikable obligasjoner på den ene siden, og et nært risikofritt alternativ i form av kortsiktige statspapirer på den andre. Sistnevnte gir i dag negativ realavkastning. I så fall ville argumentene for økt aksjeandel vært bedre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar