Finnmarkseiendommen bør holde tunga rett i munnen. Festerettigheter på billigsalg kan gi styremedlemmene et personlig erstatningsansvar på hundrevis av millioner kroner.
Gratis inngang til Nordkapp-platået er en dårlig idé. Det finnes ingen god grunn til at denne
grunnrenten skal tilfalle turistene i form av gratis inngang, og ikke lokalbefolkningen. Allemannsretten er ivaretatt så lenge det går an å komme seg til platået til fots. Problemet er at det meste av pengene ikke blir i Finnmark, men sendes til en milliardærfamilie på Snarøya i Bærum, i strid med Finnmarkseiendommens (FeFos) formål.
FeFo kan lære en del fra en annen stor landeier, Opplysningsvesenets Fond (OVF). Disse to virksomhetene har mye til felles. De er begge opprettet ved egen lov, begge driver utstrakt bortfesting av eiendommer og begge skal tilgodese bestemte formål.
FeFos formål «er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes […] til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur […], næringsutøvelse og samfunnsliv.»
For et par år siden gikk det en debatt om ikke OVF presset festerne for hardt. Men loven gir ikke OVF anledning til å være snille med festerne.
Det er liten grunn til at noe annet skal gjelde for FeFo. Tvert imot. I motsetning til OVF har FeFo til og med en egen paragraf om økonomisk ansvar, som ikke finnes i OVFs lov. Her står det at «Medlem av styret som forsettlig eller uaktsomt har påført Finnmarkseiendommen tap under utførelsen av vervet, plikter å erstatte tapet.»
Å kreve betydelig lavere festeavgift enn FeFo egentlig har anledning til vil åpenbart innebære et økonomisk tap, og slik sett medføre et personlig erstatningsansvar for styremedlemmene. Om tapet er på flere titalls millioner i året, vil det fort akkumulere seg til flere hundre millioner totalt.
Antakeligvis vil ikke dette gjelde for alle FeFos festeavtaler, for det er jo en åpenbar konflikt mellom formålet om forvaltning til de beste for finnmarkingene, og å presse festeavgiften så høyt som mulig. De fleste av festerne er jo finnmarkinger, så det er vel vanskelig å tenke seg at en rabatt til egne innbyggere i tråd med lovens formål skal kunne gi erstatningsansvar.
For Nordkapp stiller imidlertid saken seg veldig annerledes. Det skal mye til å definere festeren, Rivelsrud-familien på Snarøya, som finnmarkinger. Høyest mulig festeavgift vil derfor ikke å være i konflikt med FeFos formål i dette tilfellet.
Rica og driveren Scandic vil kanskje innvende at FeFo ikke bare skal legge til rette for personer som bor i Finnmark, men også for næringsutøvelse. Men dersom Rica må kaste inn håndkledet, så vil noen andre overta. Nordkapp og hotellet i Honningsvåg er ikke avhengig av at det er akkurat Scandic som drifter det. Næringsutøvelsen vil fortsette uten Scandic og Rica.
Tvert imot vil en exit være en stor fordel. Det vil gi FeFo betydelig større fleksibilitet til å utforme fremtidige avtaler, til det beste for næringsutøvelse og befolkning.
OVF krever seks prosent av verdien som virksomheten hadde hatt om den stod på eiet tomt. Praksisen har vært prøvd flere ganger rettslig. Denne satsen sammenfaller med et rimelig anslag på kapitalkostnaden. Når renten vi bruker på å verdsette en virksomhet er om lag den samme som avgiften bortfesteren kan ta, så betyr det i praksis at hele det årlige overskuddet kan hentes ut i avgift.
Dette høres kanskje mye ut, men idéen er antakeligvis at festeren etter hvert vil tjene penger ved at inflasjonen spiser opp festeavgiften. Slik er i alle fall rettstilstanden.
Rica og Scandic vil ikke fortelle oss hvor mye de samlet tjener på platået, men antakeligvis ligger det på rundt femti millioner kroner før skatt. De må gjerne korrigere, og de kan like gjerne gjøre det nå.
For FeFo må uansett ha et konsolidert revisorgodkjent regnskap for platået, for Rica og Scandic samlet, for å være i stand til å gjøre en forsvarlig vurdering av hva festeavgiften skal være. Siden offentlighetsloven gjelder for FeFo, må Rica og Scandic påregne at platåregnskapet blir offentligjort.
Gratis inngang til Nordkapp-platået er en dårlig idé. Det finnes ingen god grunn til at denne
FeFo kan lære en del fra en annen stor landeier, Opplysningsvesenets Fond (OVF). Disse to virksomhetene har mye til felles. De er begge opprettet ved egen lov, begge driver utstrakt bortfesting av eiendommer og begge skal tilgodese bestemte formål.
FeFos formål «er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes […] til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur […], næringsutøvelse og samfunnsliv.»
For et par år siden gikk det en debatt om ikke OVF presset festerne for hardt. Men loven gir ikke OVF anledning til å være snille med festerne.
Det er liten grunn til at noe annet skal gjelde for FeFo. Tvert imot. I motsetning til OVF har FeFo til og med en egen paragraf om økonomisk ansvar, som ikke finnes i OVFs lov. Her står det at «Medlem av styret som forsettlig eller uaktsomt har påført Finnmarkseiendommen tap under utførelsen av vervet, plikter å erstatte tapet.»
Å kreve betydelig lavere festeavgift enn FeFo egentlig har anledning til vil åpenbart innebære et økonomisk tap, og slik sett medføre et personlig erstatningsansvar for styremedlemmene. Om tapet er på flere titalls millioner i året, vil det fort akkumulere seg til flere hundre millioner totalt.
Antakeligvis vil ikke dette gjelde for alle FeFos festeavtaler, for det er jo en åpenbar konflikt mellom formålet om forvaltning til de beste for finnmarkingene, og å presse festeavgiften så høyt som mulig. De fleste av festerne er jo finnmarkinger, så det er vel vanskelig å tenke seg at en rabatt til egne innbyggere i tråd med lovens formål skal kunne gi erstatningsansvar.
For Nordkapp stiller imidlertid saken seg veldig annerledes. Det skal mye til å definere festeren, Rivelsrud-familien på Snarøya, som finnmarkinger. Høyest mulig festeavgift vil derfor ikke å være i konflikt med FeFos formål i dette tilfellet.
Rica og driveren Scandic vil kanskje innvende at FeFo ikke bare skal legge til rette for personer som bor i Finnmark, men også for næringsutøvelse. Men dersom Rica må kaste inn håndkledet, så vil noen andre overta. Nordkapp og hotellet i Honningsvåg er ikke avhengig av at det er akkurat Scandic som drifter det. Næringsutøvelsen vil fortsette uten Scandic og Rica.
Tvert imot vil en exit være en stor fordel. Det vil gi FeFo betydelig større fleksibilitet til å utforme fremtidige avtaler, til det beste for næringsutøvelse og befolkning.
OVF krever seks prosent av verdien som virksomheten hadde hatt om den stod på eiet tomt. Praksisen har vært prøvd flere ganger rettslig. Denne satsen sammenfaller med et rimelig anslag på kapitalkostnaden. Når renten vi bruker på å verdsette en virksomhet er om lag den samme som avgiften bortfesteren kan ta, så betyr det i praksis at hele det årlige overskuddet kan hentes ut i avgift.
Dette høres kanskje mye ut, men idéen er antakeligvis at festeren etter hvert vil tjene penger ved at inflasjonen spiser opp festeavgiften. Slik er i alle fall rettstilstanden.
Rica og Scandic vil ikke fortelle oss hvor mye de samlet tjener på platået, men antakeligvis ligger det på rundt femti millioner kroner før skatt. De må gjerne korrigere, og de kan like gjerne gjøre det nå.
For FeFo må uansett ha et konsolidert revisorgodkjent regnskap for platået, for Rica og Scandic samlet, for å være i stand til å gjøre en forsvarlig vurdering av hva festeavgiften skal være. Siden offentlighetsloven gjelder for FeFo, må Rica og Scandic påregne at platåregnskapet blir offentligjort.
Kommentarer
Legg inn en kommentar