En eksportavgift er en forsikring

Om det hadde vært bedre vilje til å høre på hverandre, hadde debatten om kraftkabler vært så mye enklere.

La oss ta det viktigste først. Når det allerede foreligger en avgift på forbruk, så er det ingen tvil om at en eksportavgift vil gi en samfunnsøkonomisk gevinst, og ikke et tap. Dersom prisen i Norge blir så høy at avgiften får betydning, så vil vi selge strøm til Europa og Storbritannia som det er betalingsvillighet for i Norge. Det er ikke effektivt.

Det som også har gått stort sett alle hus forbi, er at dersom Statnett har rett i at kablene øker prisen med bare noen øre, så vil avgiften nesten aldri ha noen effekt. Om Statnett ilegges en avgift på eksport, vil handelen med elektrisitet kun påvirkes når prisdifferansen mellom Norge og utlandet er mindre enn avgiften samtidig som vi eksporterer kraft. Bortsett fra denne spesielle situasjonen, vil eneste forskjell bli at en del av inntektene til staten innkasseres som avgift i stedet for flaskehalsinntekt.

En avgift kan altså anses som en billig forsikring mot at anslagene til Statnett på norsk prisøkning er feil. I debatten om hvem som drar nytte av å kutte forbruksavgiften, ble det hevdet at prisen var gitt av utlandet. Det virker som kraftbransjen nå er enig med seg selv i at det ikke er tilfelle lenger, og at vi i snitt vil ha en pris langt under EU og Storbritannia. Men om kablene skulle gi et annet resultat, kan det være greit å ha en nødventil.

Nå som vi er enige i at vi antakeligvis får et særnorsk prisnivå, kan vi kanskje også være enige i at å kutte forbruksavgiften ikke vil være til nevneverdig fordel for forbrukeren. At strukturelle forhold skal hindre prisen i å øke når avgiften faller bort, har formodningen mot seg. Nord Pool klarerer prisen ut fra ordrer som selgere og kjøpere av strøm melder inn. At kjøperne i konkurranse ikke skulle ta hensyn til at betalingsviljen øker tilsvarende avgiften, fremstår ikke som særlig sannsynlig.

Ja, etterspørselen er uelastisk, men norsk produksjon er så godt som gitt, på mellomlang sikt. Når vi antakeligvis kommer til å ha et særnorsk prisnivå i mange år fremover, tilsier det at det vil være lite hjelp for konsumenten fra økt import.

Det har også vært hevdet at det er praktisk vanskelig å innføre en avgift. Statnett stiller bare overføringskapasitet til disposisjon, så klarerer Nord Pool prisene, gitt denne kapasiteten. Statnett hverken kjøper eller selger strøm i det nordiske markedet, så det er nytteløst å avgiftsbelegge dem hevder motstanderne.

Men Nord Pool tar allerede hensyn til Statnetts kostnader i sin klarering av markedet. Prisene settes slik at Statnett får kompensert for energitap. Legges det en avgift på overføring av strøm, kan Statnett og Nord Pool på samme måte søke Reguleringsmyndigheten for Energi om at det tas hensyn til denne kostnaden i prisingen.

Antakeligvis vil en eksportavgift uten forbruksavgift være i strid med EØS. En eksportavgift som komplementerer en forbruksavgift, vil gjøre systemet mer nøytralt og bør ikke være noe problem.

I tillegg vil en slik avgift ha fordelingsmessige fordeler, dersom det skulle vise seg at anslaget på tre øre ikke holder. Bolig, lys og brensel er klart den største utgiften til norske husholdninger, og de med lavest inntekt bruker mest av inntekten på det (se figur). På vei mot det grønne skiftet er dyrere strøm en del av løsningen, men en stor og hurtig økning kan av forståelige grunner ødelegge oppslutningen om både utenlandskabler og klimatiltak generelt.

Innvendingen fra motstandere, er at fordelingsulempene ved høy strømpris kan løses med sosialstøtte. Men det er vel ingen som egentlig tror på den historien. Antakeligvis er det ganske mange tiltak som er mer effektivt, enn å sette tusenvis av byråkrater til å behovsprøve sosialstøtte for vanlige folk med høye strømregninger.

En eksportavgift vil ikke løse problemet, men dersom prisen blir mye høyere enn det Statkraft anslår, vil det bidra til å lette byrden på en effektiv måte.

Enda viktigere enn eksportavgift er å øke ressursavgiften, som kraftbransjen betaler. Skatten er i dag betydelig lavere enn oljebransjens. Dersom det nå skulle vise seg at vi får permanent høyere priser som resultat av kablene, så innebærer det at disse har skapt en merverdi i form av økt grunnrenten. Da bør skatten også justeres.

Ressursskatten i dag er en avveining mellom proveny og å gi bransjen incentiver til å investere. Øker prisen permanent, kan skatten økes uten at det går ut over incentivene til å investere. Store overskudd som ikke skyldes innsats, er en oppskrift på sløsing.

De fattigste har høyest utgifter til strøm, som andel av inntekten. Forbruk bolig, lys og brensel som andel av inntekt, fordelt på inntektsdesiler.

Kilde SSB