Hva er galt med fusjon?

Så har kredittilsynet sagt et foreløpig nei til Sampos oppkjøp av Storebrand. Med nebb og klør forsøker nå Staten å beholde et norsk selskap på norske hender. Her er alt tillatt; avtalebrudd (EØS-avtalen), statlig oppkjøp av en blokkerende aksjepost (gjennom statskontrollerte DnB), forsøk på bruk av folkets trygdemidler og særegne tolkninger av norsk regelverk.

Samtidig brukes flere milliarder av Statens penger på å hjelpe norske bedrifter til å kjøpe seg opp i utlandet. Et paradoks som synes å vekke liten offentlig interesse. Mye tyder på at skylapper er et utbredt hodeplagg her i landet, ettersom det ikke later til at særlig mange stille spørsmål ved selve premisset for å nekte utenlandsk eierskap – at vi klarer oss best alene og uten innblanding her til lands.

Stikk i strid med den allmenne oppfatning vil jeg imidlertid hevde noe helt annet. I dagens globale verden spiller det mindre rolle fra hvilke land ulike eiere kommer fra. Når det så er snakk om en nordisk fusjon der landene har mye felles kultur, er det vanskelig å forstå hvordan dette skal kunne være så katastrofalt for landet vårt.

Det er for eksempel ikke grunn til å tro at det norske finansmiljø vil svekkes av en fusjon, tvert imot. Som økonom ser jeg personlig positivt på denne type fusjoner, ettersom det betyr flere valgmuligheter og større potensiale for min karriere, noe jeg tror mange vil være enig med meg i. Etablering av internasjonale konsern i Norge styrker våre muligheter til å utnytte vår kvalifiserte arbeidskraft både nasjonalt og internasjonalt.

Videre vil Norge tjene på at selskap knytter bånd utenfor landet. Mitt inntrykk som forsker er at det er et betydelig potensial for å forbedre kompetansen i norsk finansnæring. Når et selskap fra et annet land har virksomhet i Norge er det uunngåelig at virksomheten i Norge nyter godt av kunnskapen fra den utenlandske eieren, i tillegg til at morselskapet nyter godt av kompetansen i Norge. Det er også grunn til å tro at en internasjonalisering av finansvesenet vil bedre tilgangen til kapital for norsk næringsliv. Dette skyldes både at det blir lettere å investere i et land der den finansielle infrastrukturen er internasjonal, men også at en internasjonalisering kan fremtvinge større gjennomsiktighet i det norske kapitalmarkedet, jfr. Oslo Børs rykte som ”innside børsen”.

Det norske finansmiljøet kan umiddelbart svekkes noe med hensyn til antall ansatte ved at Sampo flytter virksomhet bort fra Norge og til sitt hovedkontor i Helsinki. Her bør en imidlertid holde tunga rett i munnen og se på alternativet. Et oppkjøp fra DnB vil måtte medføre betydelig større reduksjoner i antall norske ansatte, ettersom disse to norske konsernene i stor grad har overlappende virksomhet. Disse reduksjonene vil i tillegg ikke bare komme i Oslo, der økonomer lett kan finne seg ny jobb. En stor del av oppsigelsene ved en DnB-Storebrand fusjon vil komme fra nedleggelse av filialer på steder der begge selskapene er etablert. En objektiv vurdering av disse to alternativene kan derfor vanskelig resultere i noen annen konklusjon enn at virksomheten i norsk finansnæring i form av antall ansatte er bedre sikret gjennom en fusjon med Sampo enn med DnB. I tillegg er de konkurransemessige fordelene med et utenlandsk alternativ så åpenbare at det skulle være unødvendig å gå nærmere inn på dette.

Når en frykter at Sampo skal flytte ut norsk virksomhet bør en også ha i bakhodet at det neppe ville være noen hensikt å først kjøpe seg opp i Norge for så å legge ned virksomheten. Det er tross alt ikke en industribedrift det er snakk om. Det Sampo er ute etter er jo naturligvis markedsadgangen, nettverket og kompetansen som er etablert i det norske markedet. Hva er det igjen av dette dersom virksomheten legges ned og flyttes?

For dem som er bekymret for at avkastningen forsvinner til utlandet kan det også opplyses at Sampos aksjer er fritt tilgjengelige, også for nordmenn, på børsen i Helsinki. De som mener at Sampo kommer til å tjene grovt på denne fusjonen bør absolutt vurdere å kjøpe aksjen.

Kommentarer