mandag 27. juli 2009

Fornuft og følelser, og offentlig eierskap

Debatten om offentlig eierskap er preget av noen misforståelser og myter. Et greit utgangspunkt er vår statsministers argumenter for at staten bør eie. Det er i følge ham for å ha kontroll over ressurser, sikre arbeidsplasser og på grunn av spesielle samfunnsinteresser.

Naturressurser
Det kan jo i første omgang virke tilforlatelig at en bør eie noe for å ha kontroll over noe. Spørsmålet er om dette også gjelder for Staten. I motsetning til et individ, så har Staten full kontroll over naturressursene uten å eie dem. Grunnen til at naturressurser er så attraktive er at de gir løpende inntekter for grunneieren. Dette kalles ”grunnrente”. Staten bestemmer imidlertid skattesatsene og regulerer all virksomhet i Norge, og kan på den måten inndra den grunnrente den ønsker og forvalte ressursene etter eget forgodtbefinnende. Eierskap er ikke nødvendig.

En annen vanlig misforståelse er at en ved å selge denne type virksomheter mister sikre inntekter. Det motsatte er tilfelle. Om staten for eksempel selger Statoil er det i og for seg korrekt at den mister inntektene fra akkurat dette selskapet i fremtiden. Samme inntekt kan imidlertid oppnås ved å flytte kapitalen over i annen virksomhet. Siden alle børsnoterte selskaper er priset på samme måte, så vil altså ikke et salg av Statoil og Hydro ha innvirkning på statens fremtidige inntekter. Å flytte kapitalen fra Statoil til oljefondet vil faktisk redusere statens risiko og eksponering mot oljeindustrien betydelig. Det trengs når store deler av statens inntekter allerede helt avhengig av oljeprisen.

Sikre arbeidsplasser mot utenlandsk eierskap
Den andre begrunnelsen for statlig eierskap er å sikre arbeidsplasser i Norge. Det er ikke tvil om at staten som eier kan hindre nedleggelse av ulønnsomme arbeidsplasser om den vil, så akkurat på dette punktet har tilhengere av offentlig eierskap helt rett. Dersom politikerne finner det ønskelig å hindre fremvekst av lønnsomme bedrifter på bekostning av ulønnsomme er offentlig eierskap trolig en effektiv måte å gjøre det på.

Å beskytte lønnsomme arbeidsplasser ved offentlig eierskap er imidlertid unødvendig. Ideen om at tvilsomme utlendinger står i kø for å overta norske bedrifter og legge dem ned har ikke rot i virkeligheten. Det er vanskelig å se fortjenestemuligheten i å kjøpe en bedrift til markedspris, for så å legge den ned. Unntaket er når kjøperen forsøker å hindre konkurranse, men det har vi Konkurransetilsynet til å håndheve.

Som en av de største eierne av utenlandske bedrifter i forhold til folketall, så er det også grunn til å påpeke den åpenbare dobbeltmoral i motstanden mot utlendinger. Av en eller annen grunn er vårt eierskap bedre og mer rettferdig enn andres. Før en dømmer utlendinger for hardt, bør en likevel ikke glemme at det er en veldokumentert sammenheng mellom åpenhet for utenlandsk kapital og velferd. Den viktigste fordelen med utenlandske investeringer er imidlertid ikke tilgang til kapital, men utvekslingen av kompetanse. Det kan derfor være fornuftig av regjeringen å tone ned den noe proteksjonistiske retorikken.

Det mest bemerkelsesverdige med Statens eierskap er imidlertid at en aldri i moderne tid har tatt i bruk eiermakten i noen sak av betydning. En har i stedet fokusert på ubetydelige detaljer, slik som forbud mot opsjoner. Grunnen er åpenbar. Statens passivitet har gjort det mulig for virksomhetene å levere gode resultater. Oljesandsaken til Statoil viser med all tydelighet at en ikke har til hensikt å bruke sin eiermakt, selv når åpenbare politiske og samfunnsmessige hensyn taler for det. Historien viser altså at Staten ikke har reelle innflytelse i selskapene den eier.

Spesielle samfunnsinteresser
Enkelte områder i samfunnet er lite egnet for privat eierskap. Privatisering av jernbanenett og drift ble for eksempel forsøkt i Storbritannia uten hell. Deler av helsevesenet og spesielt selve finansieringen, er også lite egnet for privatisering. Det er derfor ikke tvil om at viktige institusjoner bør være på offentlige hender fordi de representerer særlige samfunnsinteresser. Hvilke virksomheter som har en slik posisjon er opp til politikerne å avgjøre.

Ordinære kommersielle bedrifter slik som Aker, Statoil, Hydro, Telenor og DnB tilhører imidlertid ikke denne gruppen. Det er mulig det finnes gode argumenter for at staten generelt skal eie kommersielle bedrifter, men i så fall venter vi fortsatt på at noen skal komme med dem. Motargumentene er imidlertid mange. Som eier kommer staten i en uryddig dobbeltrolle. Staten må også ta ansvar for beslutninger den ikke er med på, og en tar unødvendig stor risiko ved å være tungt investert i noen enkeltselskaper.

Nå er det imidlertid neppe argumentene som styrer denne debatten. For mange føles det nok feil å selge Statoil. Debatten hadde tjent en del på om en var ærligere og erkjente at holdningen til statlig eierskap først og fremst handler om følelser, og ikke fornuft.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar