onsdag 5. oktober 2011

Røeggendommen

Se også kommentar til Høyesterettsdommen

Den ferske dommen fra Borgarting Lagmannsrett i saken mellom Ivar Petter Røeggen og DnB vil bety at småsparere er uten juridisk beskyttelse i møte med profesjonelle finansinstitusjoner. Ingen ville kjøpt spareproduktene som Røeggen investerte i fra DnB Nor om det var kjent hvordan de fungerte. Likevel vant banken frem. 

Det Røeggen kjøpte var i realiteten to produkter som banken selv hadde valgt å koble sammen til ett for å gjøre det salgbart. Den ene delen var et fastrenteinnskudd og det andre en opsjon som potensielt kunne bli verdiløs. Det er vanskelig å se noe annet motiv for å lage en slik pakke enn å tilsløre innholdet.

Det er ubestridt at Røeggen lånte penger av DnB Nor til 8,37% rente, og satte det inn igjen i samme bank til 5,4%. Røeggen betalte altså hvert år 3% for et bokføringstriks. Det er helt usannsynlig at verken Røeggen, rettens dommere eller andre under noen omstendighet ville takket ja til en slik avtale. Slik var imidlertid produktet Røeggen investerte i konstruert.

Lagmannsretten argumenterer likevel for at all relevant informasjonen var tilgjengelig for Røeggen. I prospektet står det nemlig at ”(produktet) bygger på et obligasjonslån som banken selv utsteder. I stedet for å betale renter på lånet kjøper DnB ulike finansielle instrumenter som gir deg som investor tilgang til en eventuell oppgang i aksjekursene i”. For det første er jo ulike finansielle instrumenter en merkelig formulering når det er opsjon banken mener. ”Opsjon” kan man slå opp i et leksikon. Forsøk det samme med ”ulike finansielle instrumenter” .

Videre, hvorfor skriver ikke banken rett ut at 73% av produktet er et fastrenteinnskudd til 5,4%? Det er slett ikke opplagt for alle at ”et obligasjonslån” er det samme som et slikt innskudd, og renten på innskuddet var etter det jeg forstår heller ikke oppgitt.

Det er naturligvis mulig å regne seg frem til denne renten, men hadde det ikke vært mye enklere om banken hadde gjort det for alle kundene? Kanskje enda mer interessant er det jo å spørre hvorfor denne informasjonen ikke var tydeligere. Kan hensyn til salget av produktet ha spilt inn her? I dagens regelverk er bankene eksplisitt forpliktet til å opplyse om slike skjulte kostnader, men det skulle da egentlig bare mangle at kunden får opplyst prisen på produktet? Her kan ikke dagens regelverk anses som annet en kodifisering av et minimumsmål for god forretningsskikk.

Retten mener imidlertid at Røeggen selv burde etterspurt eventuell mangelfull informasjon. Mener virkelig retten at det er hensiktsmessig at hver enkelt kjøper selv skal fremprovosere nødvendig informasjon for å vurdere produktene? Det vil i så fall ha vidtrekkende konsekvenser for alt fra salg av brødristere til bilkjøp. Ansvaret for tilstrekkelig informasjon kan bare ligge ett sted, og det er hos selger.

I følge dommen er det uansett i skjønneste orden at banken har vært lite meddelsom med informasjon om rentemarginen fordi ”… hvordan banken sikret at den kunne oppfylle hovedstolsgarantien, er i prinsippet uten betydning for Røeggen.”. Retten gir imidlertid ingen nærmere forklaring på hvorfor det er uten betydning for kunden hvilken rente han får på sin fastrentekonto.

Så mener retten å vite at ”Grunnen til tapet var at han var uheldig med tidspunktet for investeringen.” Nja. Markedet snudde riktignok mot Røeggen, men problemet var jo de høye skjulte kostnadene. Disse ble synliggjort av et trådt aksjemarked, men retten har misforstått dersom den trodde at dette var hovedproblemet. Problemet her var at Røeggen med sikkerhet ville tape mot alternative investeringsstrategier uten skjulte kostnader.

Uansett hvor avansert DnB Nors produkt var skrudd sammen, ville de aldri kunne oppnådd et bedre forhold mellom avkastning og risiko enn aksjeindeksen. Nedtynget av gebyrer og med en uhensiktsmessig struktur måtte dette produktet bli en ekstremt dårlig langsiktig investering. Hver enkelt investor er naturligvis i utgangspunktet selv ansvarlig egne investeringer. Det fordrer imidlertid at selgeren ikke skjuler de faktiske provisjonskostnadene for kunden.

1 kommentar:

  1. Heretter er det tydeligvis frit frem å svindle, hvis man pakker det inn i tilstrekkelig kompliserte termer, og jobber hardt for at offeret ikke skal bry seg om det med liten skrift... see you in the supreme court, DnB!

    SvarSlett