onsdag 29. januar 2014

De utrolige pengemaskinene

Vi må ikke la fakta og fornuft ødelegge troen på offentlig eierskap i kraftbransjen. 

Vannkraft er en fantastisk pengemaskin. Det sier seg selv at kraftstasjoner som generer klingende mynt i kassa fra fosser og stryk nesten uten kostnad, må være ekstremt lønnsomt. Marginene innen vannkraft er så rå at det vil være ren idioti å tillate kommuner og fylkeskommuner å selge seg ut av denne eventyrindustrien.

Nå er det jo slik at retten til å hente ut disse marginene har en verdi. Finansmarkedet vil normalt verdsette verdiene slik at avkastningen på vannkraft ikke skiller seg nevneverdig fra andre investeringer.

Vi bør imidlertid ikke godta dette faktumet uten videre. Utgangspunktet er jo at det offentlige bør ha kontroll over alle vannkraftressurser i landet. Da passer det dårlig at vannkraft verken er mer eller mindre lønnsomt enn andre investeringer. I så fall ville det jo gitt langt mer forutsigbare utbytter om kommunene bare solgt vannkraften og satt pengene i mindre risikable indeksfond.

For å få terrenget til å stemme litt bedre med kartet, har jeg derfor tatt med kursutviklingen til de to kraftselskapene som er notert på Oslo Børs.

I figuren ser vi at Arendals Fossekompani har slått børsen! Vi ser også at pengemaskinen Hafslund har tapt i forhold til børsen siden 2003. Her skulle jeg gjerne innvendt at Hafslundkursen ikke er utbyttejustert, men det er den dessverre. Slik sett var det kanskje litt dumt at jeg tok med Hafslund her.





Siden Hafslund-eksemplet avviser teorien om evig pengemaskin, foreslår jeg at vi fokuserer på Arendals Fossekompani. Det som er spesielt med dette selskapet er at det er noe så uvanlig som et privat kraftselskap. Arendals kjøpte fallrettigheter før konsesjonsloven. “Forbudet” mot privat eierskap gjelder derfor ikke for disse kraftstasjonene.

Vi ser at Arendals har slått indeksen, men forskjellen er ikke stor nok til å fastslå om det skyldes tilfeldigheter. Det viktigste er imidlertid at denne observasjonen bekrefter konklusjonen vi ønsker.

Det finnes imidlertid også en del andre plagsomme eksempler på at kraftselskap ikke er pengemaskiner. Lyse Energi har tapt mye på Altibox og oljeinvesteringer. For Nordkraft har urealistiske planer om småkraftutbygging ført til store nedskrivninger. Troms Kraft tapte over 1,5 milliarder på Kraft og Kultur og har ellers vist en imponerende evne til å plukke tapsprosjekter. Hafslund har også tapt store beløp i det siste, blant annet på avfallshåndtering og solenergi.

For at vi ikke helt skal miste fokus på at kraftinvesteringer alltid er lønnsomme vil jeg her påberope irrelevans-argumentet. Disse eksemplene gjelder jo i mange tilfeller offentlig eide kraftselskaper hvor eierne ikke har vært i stand til å utøve godt eierskap. De har derfor overlatt for mye til administratorer som har vært mer opptatt av å bygge imperier enn å utvikle vannkraften.

Dette er jo noe helt annet enn offentlige eide kraftselskaper der driften over tid utvikler seg til en uendelig pengemaskin. Det er jo pengemaskiner vi ønsker, ikke tapssluk. For at konklusjonen vår skal stemme foreslår jeg derfor at vi overser alle disse eksemplene.

Konklusjonen blir dermed som bestilt; vannkraften bør eies og drives av det offentlige. Staten bør fortsatt forby privat eierskap gjennom konsesjonslovgivningen. På den måten sikrer en at tapene finansieres av de velfylte kommunekassene. Det er jo også godt kjent at disse har både evne og vilje til å bære den betydelige finansielle risikoen det er å eie store aksjeposter i enkeltselskap.

9 kommentarer:

  1. Meget bra! En glede!

    SvarSlett
  2. Preaching to the choir!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nja, menighet er vel strengt tatt en forsamling som baserer sitt syn på tro og ikke fakta. Lecturing for the college er nok mer treffende.

      Slett
  3. For ordens skyld så har ikke Hafslund tapt på REC-investeringen dersom en legger hele investeringperioden til grunn. Hafslund var med fra begynnelsen i 1997, og kjøpte de fleste aksjene til svært lav pris.

    SvarSlett
  4. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  5. Veldig bra, men tror du glemmer det viktigste - nemlig at det offentlige med sine trofaste og motiverte tjenere besitter både moral og dømmekraft de private mangler. Dermed unngår vi at vår felles formue ender opp som personlig berikelse og uheldige strategivalg. Dessuten kan vi utnytte det opplagte i at en gruppe med dyktige kraftledere også er egnet som investeringsdirektører. I stedet for å ty til indeksfond - som bare er egnet for svært enkle mennesker.

    SvarSlett
  6. Takk for det, men er ikke helt enig. Det finnes ikke noe empirisk belegg for det du hevder, at offentlige ansatte er flinkere enn private til å forvalte investeringer. Tvert i mot er det mye som tyder på det motsatte. Vi har jo flere eksempler på store tap i kraftselskap. Oljefondet gjør det ikke nevneverdig bedre enn markedet. Dessuten er det uklart hva som er incentivene til offentlige forvaltere på fast lønn. Indeksfond er for alle som ikke har spesielle talent til forvaltning, hvilket inkluderer de fleste av oss og i alle fall kommunene. Forskningen viser at aktive forvaltede fond i gjennomsnitt taper for indeksfond.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, det er mulig du har rett - og jeg er selv enkel nok til å spare i indeksfond. Likevel må jeg nevne den norske månelandingen som et eksempel på hvor viktig offentlige eierskap i norsk petroleumsindustri har vært for å sikre gode resultater i store felleskapelige initiativ. Det relativt anvendelige testsenteret på Mongstad står der som et tydelig bevis på verdiene som statens folk tar med seg inn i styrerommene. Og selv om prosjektet aldri kom seg til månen, eller opp fra bakken, så har det i hvert fall bidratt til å skape sårt etterlengtede arbeidsplasser - og lederstillinger - i en presset bransje.

      Slett
    2. Hehe ... nå skjønte jeg den ... og den forrige kommentaren din ;)

      Slett