Ny oljefondsjef, nye muligheter

Forhåpentligvis forsvinner oljefondforvalter NBIMs årelange kampanje for aktiv forvaltning ut døren sammen med Yngve Slyngstad.

Oljefondet er for alle praktiske formål et indeksfond. Markedsindeksen står for 99,4 prosent av

fondets svingninger. At fondet nå er verdt over ti tusen milliarder har veldig lite å gjøre med Yngve Slyngstads ledelse og veldig mye å gjøre med den generelle verdistigningen i markedet.

En liten del av fondets avkastning er prestasjonsavhengig og noe Slyngstad dermed kan ta æren for. Dessverre er ikke resultatet mye å skryte av. Tilsynelatende genererer aktive investeringer meravkastning, men det er før vi tar hensyn til risiko.

Tall brutt ned på ulike investeringsstrategier er tilgjengelig fra 2013. Siden da har aktive veddemål hatt én tredjedel høyere risiko enn fondet ellers. For at dette skal lønne seg må fondet da ha over én tredjedel høyere avkastning. NBIM er ikke i nærheten.

Dette er naturligvis ikke overraskende. Å slå markedet over tid er vanskelig for et lite fond. For et fond på ti tusen milliarder er det bortimot umulig.

Det fondet har klart, er å tjene penger på taktisk indeksforvaltning. Den indeksnære forvaltningen speiler markedet og har derfor samme risiko. Avkastningen har vært 0,2 prosent høyere. Her fortjener både Slyngstad og hans medarbeidere i «Asset management» ros.

Dessverre skjemmes Slyngstads ettermæle av en dårlig skjult fascinasjon for aktiv forvaltning.

Oljefondet bør drive med noe aktiv forvaltning. Finansindustrien øver et konstant trykk for at fondet skal ta flere veddemål, gjerne ved bruk av eksterne forvaltere. Aktive strategier i begrenset omfang gir løpende ugjendrivelig bevis for hvor dårlig idé dette er.

Problemet er at fondet, under Slyngstads ledelse, systematisk og aktivt har forsøkt å holde tilbake informasjon som kan sette aktiv forvaltning i et dårlig lys.

For eksempel er det selvsagt umulig å evaluere aktiv forvaltning uten å ha separate avkastningstall for aktiv og passiv. Likevel kom altså slike tall først i 2016. Før det var det visst «umulig» å få til.

Dessverre har NBIM allerede begynt å sabotere de økte kravene til åpenhet, ved å legge aktive strategier inn i indeksforvaltningen. Fra i år er veddemål som for eksempel på selskaper med høy bokført verdi, lagt inn her. Siden 2013 har disse strategiene ikke vært særlig vellykkede og bidrar altså nå til å trekke ned resultatene til den passive forvaltingen og vanskeliggjøre analyse av fondet.

Slagsiden til fordel for aktiv forvaltning avsløres også av den årlige rutinemessige dissingen av passiv forvaltning. I risiko- og avkastningsrapporten kan vi lese at en passiv strategi ville kostet oss en kvart prosent avkastning hvert år.

En stråmann av et indeksfond som følger indeksens sammensetning på millimeteren, sørger for at NBIM får det resultatet de vil ha. Denne type indeksfond har svært store transaksjonskostnader. Det er derfor ingen som har foreslått en slik løsning, så denne øvelsen kan fondet gjerne spare seg til neste gang.

Når Slyngstad nå går av, får vi håpet at Finansdepartementet finner en arvtaker med litt mer akademisk distanse.