Mye kapital er tapt og fremtidig kontantstrøm er basert på forventning om betydelige kostnadskutt. Kostnadskuttet er imidlertid beheftet med stor usikkerhet. Konklusjon: Videre investering frarådes.
28. oktober hevdet jeg i denne avis at finansmarkedet er nær 100% effektivt. Det er riktig, men det er altså ikke fult ut effektivt. Én grunn til det er at investorer gjør systematiske feil. Forskningen viser at effekten av disse er så uforutsigbare at det ikke lar seg gjøre å tjene penger på det over tid, men det er et faktum at investorer roter det til på grunn av dokumenterte psykologiske mekanismer.
Nå ønsker regjeringen å begå en av de mest grunnleggende av disse tabbene. Den kalles for tapsaversjon. Når en skal vurdere en investering er det kun investeringens fremtidige forventede kontantstrøm som er relevant. Hvor mye en eventuelt har tapt på investeringen er fullstendig likegyldig. Det viser seg imidlertid at investorer ofte har en aversjon mot å realisere tap. Tenk deg at du investerer et betydelig beløp. Noe går galt og halvparten tapes. Om du nå går ut av prosjektet vil beløpet være tapt for alltid, så det er selvsagt bedre å sitte på investeringen slik at en i hvert fall har mulighet til å ta igjen tapet.
Siste setning er bare vås. Tapet har ingen relevans over hodet. Om inntjeningen er svekket er det derimot gode grunner til å selge seg ut, dersom det finnes andre alternativer med mindre risiko og bedre avkastning. At mange investorer tenker slik er likevel et faktum. Det er imidlertid ikke et argument for at norske myndigheter skal ha en tilsvarende investeringsstrategi.
SAS har betydelig større kostnader enn Norwegian, men kvaliteten er også noe høyere. For privatkunder betyr likevel ofte pris mer enn kvalitet. Med kostnadsforskjellen mellom Norwegian og SAS er det derfor ikke umulig for SAS å ta betalt slik at de kan dekke de faktiske kostnadene uten å prise seg helt ut. Tapene viser det. SAS lover drastiske kostnadskutt, men disse er usikre. Usikkerhet er noe investorer forsøker å unngå, så å selge aksjer i SAS nå er ikke ”å selge på bunn”. Det er derimot å selge til markedspris, og markedet er jo tross alt nært 100% effektivt. Forskning viser det.
Ifølge næringsministeren vil imidlertid et umiddelbart salg av hele denne nokså betydelige aksjeposten gi et vesentlig fall i prisene med tilhørende tap for skattebetalerne. Det har han helt rett i. Dette er likevel et likviditetsproblem. Regjeringen kan unngå det ved å lage en strategi for nedsalg over tid. En kan også signalisere for internasjonale investorer at selskapet er til salgs til riktig pris. Å holde på en svært risikabel investering fordi en allerede har tapt store penger er imidlertid ikke en hensiktsmessig strategi.
For en privat investor er det naturligvis meget attraktivt å investere sammen med myndigheter som fyller på hver gang kassen er tom. Dette reduserer nemlig konkursrisikoen betydelig, og det har en verdi i seg selv. Departementet bedyrer at dette er siste gang, men det sa de sist også.
Generelt er det også veldig ugunstig å eie enkeltselskaper fordi en utsettes for store kurssvingninger som enkelt kunne vært unngått ved å investere i en større portefølje. Denne porteføljen er lett tilgjengelig for norske skattebetalere, nemlig oljefondet. Om en skal eie enkeltselskaper kan det derfor være naturlig å kreve at en får noe igjen for det utover forventet avkastning. For eksempel kan departementet argumentere med at de sikrer arbeidsplasser.
Det er imidlertid nokså åpenbart at dersom SAS forsvinner, så kommer et nytt selskap til markedet i løpet av kort tid, med tilsvarende arbeidsplasser. Vi vet alle hva som skjedde da Braathens forsvant. Det er ingen grunn til at skattebetalerne skal finansiere SAS for å opprettholde verken konkurranse eller arbeidsplasser. Riktig nok kan det hende at vilkårene for de ansatte blir dårligere i et nytt lavprisselskap, men det er jo uansett tilfelle dersom regjeringens tøffe krav om kostnadskutt i SAS matrealiseres. Et velment råd til regjeringen er derfor: Selg SAS.
28. oktober hevdet jeg i denne avis at finansmarkedet er nær 100% effektivt. Det er riktig, men det er altså ikke fult ut effektivt. Én grunn til det er at investorer gjør systematiske feil. Forskningen viser at effekten av disse er så uforutsigbare at det ikke lar seg gjøre å tjene penger på det over tid, men det er et faktum at investorer roter det til på grunn av dokumenterte psykologiske mekanismer.
Nå ønsker regjeringen å begå en av de mest grunnleggende av disse tabbene. Den kalles for tapsaversjon. Når en skal vurdere en investering er det kun investeringens fremtidige forventede kontantstrøm som er relevant. Hvor mye en eventuelt har tapt på investeringen er fullstendig likegyldig. Det viser seg imidlertid at investorer ofte har en aversjon mot å realisere tap. Tenk deg at du investerer et betydelig beløp. Noe går galt og halvparten tapes. Om du nå går ut av prosjektet vil beløpet være tapt for alltid, så det er selvsagt bedre å sitte på investeringen slik at en i hvert fall har mulighet til å ta igjen tapet.
Siste setning er bare vås. Tapet har ingen relevans over hodet. Om inntjeningen er svekket er det derimot gode grunner til å selge seg ut, dersom det finnes andre alternativer med mindre risiko og bedre avkastning. At mange investorer tenker slik er likevel et faktum. Det er imidlertid ikke et argument for at norske myndigheter skal ha en tilsvarende investeringsstrategi.
SAS har betydelig større kostnader enn Norwegian, men kvaliteten er også noe høyere. For privatkunder betyr likevel ofte pris mer enn kvalitet. Med kostnadsforskjellen mellom Norwegian og SAS er det derfor ikke umulig for SAS å ta betalt slik at de kan dekke de faktiske kostnadene uten å prise seg helt ut. Tapene viser det. SAS lover drastiske kostnadskutt, men disse er usikre. Usikkerhet er noe investorer forsøker å unngå, så å selge aksjer i SAS nå er ikke ”å selge på bunn”. Det er derimot å selge til markedspris, og markedet er jo tross alt nært 100% effektivt. Forskning viser det.
Ifølge næringsministeren vil imidlertid et umiddelbart salg av hele denne nokså betydelige aksjeposten gi et vesentlig fall i prisene med tilhørende tap for skattebetalerne. Det har han helt rett i. Dette er likevel et likviditetsproblem. Regjeringen kan unngå det ved å lage en strategi for nedsalg over tid. En kan også signalisere for internasjonale investorer at selskapet er til salgs til riktig pris. Å holde på en svært risikabel investering fordi en allerede har tapt store penger er imidlertid ikke en hensiktsmessig strategi.
For en privat investor er det naturligvis meget attraktivt å investere sammen med myndigheter som fyller på hver gang kassen er tom. Dette reduserer nemlig konkursrisikoen betydelig, og det har en verdi i seg selv. Departementet bedyrer at dette er siste gang, men det sa de sist også.
Generelt er det også veldig ugunstig å eie enkeltselskaper fordi en utsettes for store kurssvingninger som enkelt kunne vært unngått ved å investere i en større portefølje. Denne porteføljen er lett tilgjengelig for norske skattebetalere, nemlig oljefondet. Om en skal eie enkeltselskaper kan det derfor være naturlig å kreve at en får noe igjen for det utover forventet avkastning. For eksempel kan departementet argumentere med at de sikrer arbeidsplasser.
Det er imidlertid nokså åpenbart at dersom SAS forsvinner, så kommer et nytt selskap til markedet i løpet av kort tid, med tilsvarende arbeidsplasser. Vi vet alle hva som skjedde da Braathens forsvant. Det er ingen grunn til at skattebetalerne skal finansiere SAS for å opprettholde verken konkurranse eller arbeidsplasser. Riktig nok kan det hende at vilkårene for de ansatte blir dårligere i et nytt lavprisselskap, men det er jo uansett tilfelle dersom regjeringens tøffe krav om kostnadskutt i SAS matrealiseres. Et velment råd til regjeringen er derfor: Selg SAS.
Kommentarer
Legg inn en kommentar