En ny avgift på finanstransaksjoner planlegges i EU. Avgiften kalles av mange for en Robin Hood-skatt. I sagnet representerer Robin en stor utfordring for sheriffen av Nottingham. For dagens investorer vil imidlertid en skatt på finanstransaksjoner være lett å unngå.
I følge Ernst & Youngs utsikter for europeisk finansnæring neste halvår kan en transaksjonsskatt komme til å koste europeiske skattebetalere dyrt. Storbritannia, som årlig eksporterer finansielle tjenester tilsvarende 2,6% av BNP i følge The Economist, kommer imidlertid til å legge ned veto mot den. I forrige uke slo likevel frankrikets europaminister fast at Frankrike og Tyskland uansett ville innføre skatten innen utgangen av året.
Tilhengerne av en finansskatt har lenge manglet et godt problem for sin løsning. En stund ble det argumentert med at en slik skatt ville gi mer stabile finansmarkeder. Nå viser imidlertid forskningen at en slik avgift ikke har noen stabiliserende effekt. Tvert imot peker mye i retning av at når mesteparten av handelen i et verdipapir fjernes så vil markedet miste evne til å absorbere selv beskjedene ordrevolum. Prisene blir derfor mindre og ikke mer stabile. Det er da også dette EU-kommisjonens konsekvensutredning konkluderer med. Man må derfor være nokså hemningsløs fan av finanstransaksjonskatt for å klare å overbevise seg selv om at verden trenger dette.
Det største problemet med en finansskatt er at skattegrunnlaget har en tendens til å rømme. 90% av derivathandelen forsvant til London når Sverige gjorde et eksperiment med en slik skatt på 80-tallet. Kommisjonen har naturligvis tenkt på dette, og regner med at 70-90% av derivathandelen vil forsvinne. Men med dagens elektroniske plattformer og internett er det mye enklere å flytte handel til utlandet enn det var i Sverige på 80-tallet. Kommisjonens antakelser kan derfor være noe konservative.
Årsaken til at enkeltland likevel vurderer å innføre skatten unilateralt er at kommisjonen har funnet en snedig måte å implementere skatten på som skal gjøre det vanskelig å unngå den. Skatten belastes basert på hvilket land personen eller selskapet bak transaksjonen er registrert og ikke hvor transaksjonen finner sted. Det betyr at alle transaksjoner av et lands borgere eller selskap beskattes, enten de skjer i Frankfurt eller New York. Det vil derfor i prinsippet ikke være mulig for en person å unndra seg beskatning ved å flytte transaksjonene utenlands.
Dersom transaksjonen går gjennom et amerikansk selskap vil den imidlertid være underlagt amerikansk lov og beskatning. EU har jo ikke jurisdiksjon til å beskatte amerikanske selskaper. Kostnaden ved å opprette et slikt selskap vil være neglisjerbar sammenlignet med transaksjonsskatten, som er på 0,1% av investeringsbeløpet.
Om en slik skatt mot formodning skulle bli innført, ville resultatet derfor bli en massiv flytting av transaksjoner over Atlanteren. Dette er ikke en hypotetisk trussel. Her kan finansinstitusjoner og privatpersoner velge om de ønsker å betale skatt eller ikke. De fleste vil nok dessverre velge sistnevnte alternativ. Kommisjonen diskuterer naturligvis dette problemet i sin konsekvensutredning, men kommer ikke med noen løsning. Det skyldes nok at det ikke finnes noen.
Kommisjonen forventer at tiltaket vil redusere BNP med 0,5-1,8 %, hvilket vel neppe er hva EU trenger nå, så hva er hensikten med denne selvpiningen? Jo, kommisjonen vil beskatte finansbransjen hardere på grunn av de kostnader den har påført og kanskje vil påføre samfunnet. Det er et legitimt mål. Det kan imidlertid oppnås på mange måter. Det er uklart hvorfor man ønsker den dyreste og mest destruktive løsningen.
Robin Hood-skatt:
I følge Ernst & Youngs utsikter for europeisk finansnæring neste halvår kan en transaksjonsskatt komme til å koste europeiske skattebetalere dyrt. Storbritannia, som årlig eksporterer finansielle tjenester tilsvarende 2,6% av BNP i følge The Economist, kommer imidlertid til å legge ned veto mot den. I forrige uke slo likevel frankrikets europaminister fast at Frankrike og Tyskland uansett ville innføre skatten innen utgangen av året.
Tilhengerne av en finansskatt har lenge manglet et godt problem for sin løsning. En stund ble det argumentert med at en slik skatt ville gi mer stabile finansmarkeder. Nå viser imidlertid forskningen at en slik avgift ikke har noen stabiliserende effekt. Tvert imot peker mye i retning av at når mesteparten av handelen i et verdipapir fjernes så vil markedet miste evne til å absorbere selv beskjedene ordrevolum. Prisene blir derfor mindre og ikke mer stabile. Det er da også dette EU-kommisjonens konsekvensutredning konkluderer med. Man må derfor være nokså hemningsløs fan av finanstransaksjonskatt for å klare å overbevise seg selv om at verden trenger dette.
Det største problemet med en finansskatt er at skattegrunnlaget har en tendens til å rømme. 90% av derivathandelen forsvant til London når Sverige gjorde et eksperiment med en slik skatt på 80-tallet. Kommisjonen har naturligvis tenkt på dette, og regner med at 70-90% av derivathandelen vil forsvinne. Men med dagens elektroniske plattformer og internett er det mye enklere å flytte handel til utlandet enn det var i Sverige på 80-tallet. Kommisjonens antakelser kan derfor være noe konservative.
Årsaken til at enkeltland likevel vurderer å innføre skatten unilateralt er at kommisjonen har funnet en snedig måte å implementere skatten på som skal gjøre det vanskelig å unngå den. Skatten belastes basert på hvilket land personen eller selskapet bak transaksjonen er registrert og ikke hvor transaksjonen finner sted. Det betyr at alle transaksjoner av et lands borgere eller selskap beskattes, enten de skjer i Frankfurt eller New York. Det vil derfor i prinsippet ikke være mulig for en person å unndra seg beskatning ved å flytte transaksjonene utenlands.
Dersom transaksjonen går gjennom et amerikansk selskap vil den imidlertid være underlagt amerikansk lov og beskatning. EU har jo ikke jurisdiksjon til å beskatte amerikanske selskaper. Kostnaden ved å opprette et slikt selskap vil være neglisjerbar sammenlignet med transaksjonsskatten, som er på 0,1% av investeringsbeløpet.
Om en slik skatt mot formodning skulle bli innført, ville resultatet derfor bli en massiv flytting av transaksjoner over Atlanteren. Dette er ikke en hypotetisk trussel. Her kan finansinstitusjoner og privatpersoner velge om de ønsker å betale skatt eller ikke. De fleste vil nok dessverre velge sistnevnte alternativ. Kommisjonen diskuterer naturligvis dette problemet i sin konsekvensutredning, men kommer ikke med noen løsning. Det skyldes nok at det ikke finnes noen.
Kommisjonen forventer at tiltaket vil redusere BNP med 0,5-1,8 %, hvilket vel neppe er hva EU trenger nå, så hva er hensikten med denne selvpiningen? Jo, kommisjonen vil beskatte finansbransjen hardere på grunn av de kostnader den har påført og kanskje vil påføre samfunnet. Det er et legitimt mål. Det kan imidlertid oppnås på mange måter. Det er uklart hvorfor man ønsker den dyreste og mest destruktive løsningen.
Robin Hood-skatt:
- En liten skatt på finansielle transaksjoner for å redusere handel/spekulasjon i finansielle verdipapir.
- Kalles gjerne Tobinskatt når den rettet mot valutatransaksjoner spesielt.
- For en langsiktig investor som skal eie en aksje lenger enn ett år vil skatten være ubetydelig.
- For en kortsiktig investor/daytrader vil skatten kunne spise opp over 20% av investeringsbeløpet i løpet av et år.
- Med kun langsiktige investorer igjen i markedet vil likviditeten forvitre og risikoen øke.
Sett opp en Twitter konto, så kan vi følge deg og automatisk få dine oppdaterte innlegg :)
SvarSlettDone! Takk for tipset :)
SvarSlettKombinasjonen av et skadeskutt Europa og et fremadstormende, statsdominert, Kina har gitt de reguleringshissige vind i seilene. Etter det jeg kan forstå er det mye populisme og følelser ute å går - og lite interesse for gjeldene vitenskap og kjedelige fakta. Dette gjør din blogg høyaktuell og mer spennende å følge enn noen gang.
SvarSlettAt lederne i Europa er villige til å gamble med prosjekters og nærings adgang til effektiv finansiering, som "bare" vil gi et svært omtrentlig tap på 2% av BNP er nesten ikke til å begripe. I tillegg til det du nevner i artikkelen kan det nevnes at likvide markeder faktisk kan være et nyttig verktøy for ledelsen i et selskap - ved at de kan bruke verdsettelsen av eget selskap til å måle seg med andre selskaper og tolke markedets reaksjoner på meldinger og investeringer.
Ellers vil jeg anbefale alle med en viss vegring mot offentlig eierskap og innblanding å lese om temaet i siste utgave av The Economist. Her forklarer de på en enkel måte hvorfor statskontrollert næringsliv kan fungere bra i en periode for markeder med nærmest ubegrenset tilgang på arbeidskraft, men at dette ikke lar seg kopiere i et fritt og konkurransepreget system.