Det er en utbredt oppfatning at vannkraft er en spesiell evigvarende ressurs hvor de finansielle tyngdelovene ikke gjelder. Det er riktig at kraftselskaper er særegne, men det eneste spesielle er hvor naive og ukritiske kommuner og kommunale kraftselskaper er til prisingen av ressursene.
I 2010 kjøpte Troms Kraft minoritetsposter i Nordkraft og SKS for 2,2 milliarder kroner. Kjøpet ble i sin helhet lånefinansiert. Transaksjonen priser de to nordlandske kraftselskapene til om lag 7,8 milliarder. Basert på tidligere årsresultat kan investorene forvente om lag 140 millioner årlig fra denne investeringen. Dette gir en avkastning på 1,9 %. Selv om man legger inn en viss økning i prisen på ren kraft så vil dette aldri kunne bli lønnsomt.
Til sammenligning gir en investering som er sikrere enn banken, norske statsobligasjoner, en avkastning på 2 %. Et bankinnskudd gir vel én prosent ekstra, mens investering i aksjer har gitt en avkastning på om lag 6% siden 1970.
Dersom det var private investorer som drev på slik, så hadde det vært uproblematisk. Om en privat investor ønsker å gjøre en håpløs investering, så må hun få lov til det. Det er verre når skoler og sykehjem må kutte til beinet på grunn av et kommunalt selskaps hodeløse investeringer. Befolkningen i Nordland Fylkeskommune skal være glade for at fylkesrådslederen deres ikke fikk viljen sin. Investeringen ville bundet opp milliarder i en risikofylt investering med elendig avkastning.
Debatten om offentlig eierskap i kraftselskaper er interessant. Det er ikke grunn til å tro at det finnes noen gevinst for befolkingen i offentlig eie av vannkraft. Det er ingen som klarer å peke på hva man konkret oppnår med offentlig eierskap som ellers ikke kan oppnås med regulering og beskatning. Ressursbeskatningen gjør at 81% av inntektene fra kraftverk uansett går inn på offentlige konti.
Det er heller ingen stor uenighet i at kommunene kan oppnå bedre avkastning i forhold til risiko ved å sette kapitalen inn i en kombinasjon av indeksfond og statsobligasjoner. Likevel har man i dag en lovgivning som i praksis tvinger kommunene til å eie vannkraft.
I 2010 kjøpte Troms Kraft minoritetsposter i Nordkraft og SKS for 2,2 milliarder kroner. Kjøpet ble i sin helhet lånefinansiert. Transaksjonen priser de to nordlandske kraftselskapene til om lag 7,8 milliarder. Basert på tidligere årsresultat kan investorene forvente om lag 140 millioner årlig fra denne investeringen. Dette gir en avkastning på 1,9 %. Selv om man legger inn en viss økning i prisen på ren kraft så vil dette aldri kunne bli lønnsomt.
Til sammenligning gir en investering som er sikrere enn banken, norske statsobligasjoner, en avkastning på 2 %. Et bankinnskudd gir vel én prosent ekstra, mens investering i aksjer har gitt en avkastning på om lag 6% siden 1970.
Kjøpet av de nordlandske kraftselskapene er interessant av flere årsaker. For det første fikk transaksjonen katastrofale følger for Troms Kraft. Tap andre steder medførte at kjernevirksomhet måtte selges til Sverige. På grunn av oppkjøpet var egenkapitalen nede i uakseptable 11,5% i 2011. Uten raidet i Nordland ville den vært 4,2% høyere og salg av “arvesølvet” kunne kanskje vært unngått.
 |
*Basert på Troms Krafts oppkjøp av Nordkraft og SKS
**Realavkastning+dagens prisstigning
|
Det mest interessante er imidlertid mangelen på dømmekraft vi ser når det gjelder prising av vannkraftressurser. Selv en amatør forstår at 1,9 % er for lav avkastning på en risikabel investering. Likevel mente altså ledelsen og styret i Troms Kraft at dette var god butikk.
Hadde det bare vært ledelsen i et kraftselskap i Tromsø som ikke kunne regne, så kunne man likevel avskrevet dette som et engangstilfelle. Eierskap i Nordkraft og SKS ble imidlertid solgt videre samme med noe av Troms Krafts egen indrefilet til et svensk kommunalt kraftselskap, Jämtkraft. Pris på kraftaksjen fra Nordland: 2,2 milliarder.
Nå gikk likevel indrefileten på billigsalg, så svenskene kan glede seg til en samlet avkastning på om lag 2,6%. Her har vi likefult to kommunale kraftselskaper som begge lever i den villfarelse at en avkastning på risikokapital på 2-3 % er kjempebra. Det stoppet imidlertid ikke der. Det viste seg nemlig at Nordland Fylkeskommune har mye penger til overs og gjerne ønsket å betalt overpris for å få disse kraftaksjene hjem. I følge fylkesrådsleder Odd Eriksen hadde de gladelig betalt 2,2 milliarder.
Debatten om offentlig eierskap i kraftselskaper er interessant. Det er ikke grunn til å tro at det finnes noen gevinst for befolkingen i offentlig eie av vannkraft. Det er ingen som klarer å peke på hva man konkret oppnår med offentlig eierskap som ellers ikke kan oppnås med regulering og beskatning. Ressursbeskatningen gjør at 81% av inntektene fra kraftverk uansett går inn på offentlige konti.
Det er heller ingen stor uenighet i at kommunene kan oppnå bedre avkastning i forhold til risiko ved å sette kapitalen inn i en kombinasjon av indeksfond og statsobligasjoner. Likevel har man i dag en lovgivning som i praksis tvinger kommunene til å eie vannkraft.
Kommentarer
Legg inn en kommentar