60 dollar lavere oljepris gir tap på over to millioner for hver nordmann. Oljen i havgrunnen er et gigantisk veddemål som vi ikke kan komme oss ut av.
I forfjor anslo fremtidsmarkedet for olje at prisen på olje ville ligge på rundt hundre dollar fatet om ti år. Nå mener markedet at førti dollar er en fair pris. Det betyr en forskjell på tolv tusen milliarder kroner for oljereservene som vi ennå ikke har hentet opp (se figur).
Blir prisen lav de neste årene, så er det bare én fjerdedel av verdiene igjen. Fremtidige pensjoner er altså avhengig av tilfeldige svingninger i prisen på olje.
Vi kan ikke pumpe opp all oljen i dag selv om det var praktisk mulig, da ville prisen kollapset. Vi er derfor låst fast i dette gigantiske veddemålet. Men dette er åpenbart et rent luksusproblem. I verste fall blir ikke oljeformuen fullt så enorm som vi hadde ventet. Vi får neppe mye sympati internasjonalt om vi klager på situasjonen.
Enkelte har argumenterer for at olje i grunnen er en bedre og mindre risikabel investering enn penger i oljefondet. Regnestykket viser at det er feil. På det verste falt oljefondet med 35 prosent. Det blir bare en moderat krusning sammenlignet med fallet som har radert bort tre fjerdedeler av verdien på oljereservene våre.
Det kan finnes klimaargumenter for å pumpe opp mindre olje, men de økonomiske argumentene er utvetydige. Minst risiko får vi om vi pumper oljen opp så snart som praktisk mulig og konverterer den til finanskapital.
Oljeprisen er viktig for Norge også på andre måter. Krisen i oljenæringen har vist hvor avhengig norsk økonomi generelt er av oljeprisen. Sammenlignet med effekten på oljereservene er imidlertid oljenedturen ganske triviell. Etter å ha sett en katastrofal lav oljepris på under tretti dollar fatet har veksten i innenlands produksjon falt med bare to prosent. Det gir et produksjonstap på omlag 47 milliarder i 2016. Småpenger altså.
Verdiene av oljeselskapene staten eier er også av forholdsvis liten betydning. Samlet har tapet de siste to årene på Statoil og andre oljeaksjer ikke vært oppe i mer enn seks hundre milliarder. Sammenlignet med de tolv tusen milliardene som oljereservene har falt med, blir det puslete greier.
Småpenger eller ikke, hadde Statoil og oljeaksjene blitt solgt slik enkelte foreslo, så ville mye av tapet vært unngått. Indeksen som oljefondet følger økte nemlig litt i samme periode. Dersom oljeprisen ikke tar igjen børsindeksen vil tapet bli i størrelsesorden to til fire hundre milliarder, litt avhengig av salgstidspunkt.
Det er penger det også, som vi kunne brukt på sykehus, flyktninger eller et annet godt formål.
Slik er beregningene gjort:
I forfjor anslo fremtidsmarkedet for olje at prisen på olje ville ligge på rundt hundre dollar fatet om ti år. Nå mener markedet at førti dollar er en fair pris. Det betyr en forskjell på tolv tusen milliarder kroner for oljereservene som vi ennå ikke har hentet opp (se figur).
Blir prisen lav de neste årene, så er det bare én fjerdedel av verdiene igjen. Fremtidige pensjoner er altså avhengig av tilfeldige svingninger i prisen på olje.
Vi kan ikke pumpe opp all oljen i dag selv om det var praktisk mulig, da ville prisen kollapset. Vi er derfor låst fast i dette gigantiske veddemålet. Men dette er åpenbart et rent luksusproblem. I verste fall blir ikke oljeformuen fullt så enorm som vi hadde ventet. Vi får neppe mye sympati internasjonalt om vi klager på situasjonen.
Enkelte har argumenterer for at olje i grunnen er en bedre og mindre risikabel investering enn penger i oljefondet. Regnestykket viser at det er feil. På det verste falt oljefondet med 35 prosent. Det blir bare en moderat krusning sammenlignet med fallet som har radert bort tre fjerdedeler av verdien på oljereservene våre.
Det kan finnes klimaargumenter for å pumpe opp mindre olje, men de økonomiske argumentene er utvetydige. Minst risiko får vi om vi pumper oljen opp så snart som praktisk mulig og konverterer den til finanskapital.
Oljeprisen er viktig for Norge også på andre måter. Krisen i oljenæringen har vist hvor avhengig norsk økonomi generelt er av oljeprisen. Sammenlignet med effekten på oljereservene er imidlertid oljenedturen ganske triviell. Etter å ha sett en katastrofal lav oljepris på under tretti dollar fatet har veksten i innenlands produksjon falt med bare to prosent. Det gir et produksjonstap på omlag 47 milliarder i 2016. Småpenger altså.
Verdiene av oljeselskapene staten eier er også av forholdsvis liten betydning. Samlet har tapet de siste to årene på Statoil og andre oljeaksjer ikke vært oppe i mer enn seks hundre milliarder. Sammenlignet med de tolv tusen milliardene som oljereservene har falt med, blir det puslete greier.
Småpenger eller ikke, hadde Statoil og oljeaksjene blitt solgt slik enkelte foreslo, så ville mye av tapet vært unngått. Indeksen som oljefondet følger økte nemlig litt i samme periode. Dersom oljeprisen ikke tar igjen børsindeksen vil tapet bli i størrelsesorden to til fire hundre milliarder, litt avhengig av salgstidspunkt.
Det er penger det også, som vi kunne brukt på sykehus, flyktninger eller et annet godt formål.
Slik er beregningene gjort:- Årlige skatteinntekter og direkte inntekter (SDØE) forklares hovedsakelig av produksjonsvolum, oljepris og tid.
- Effektene av disse er beregnet med en loglinær modell som forklarer 88 prosent av variasjonen i inntekter.
.
Kommentarer
Legg inn en kommentar