Bedre enn svenskene

Sverige er kanskje bedre enn oss i fotball, men vi kan lære dem mye om forvaltning av pensjonsmidler.


Svenskene har ikke noe oljefond, men seks pensjonsfond. Fondene har fått de spennende navnene første, andre, tredje, fjerde, sjette og syvende AP-fond og forvalter verdier for rundt 1,7 billiarder norske kroner. Det er mye penger, selv om det er mindre enn Oljefondet.

I Norge ligger den månedlige avkastningen til Oljefondet åpent tilgjengelig på nett sammen med referanseindeksene som fondet måles mot. Avkastningen er brutt ned på type investering og på aktiv og passiv forvaltning.

Utenforstående kan dermed selv regne seg frem til hvilken type forvaltning som fungerer og hvilken som ikke fungerer. I aksjemarkedet er det for eksempel klart at indeksnær forvaltning virker og at aksjeplukking ikke virker.

Norges Bank Investment Management (NBIM), som forvalter Oljefondet, er riktignok fortsatt ikke rede til å erkjenne faktumet. Når så skjer, blir det forhåpentlig slutt på tåpelige triks for å få aktiv forvaltning til å fremstå bedre enn den er. For eksempel ved å bruke helt andre referanseindekser enn det som står i mandatet.

Press fra DN og fra akademikere har skapt en åpenhet som gjør det mulig å etterprøve fondets egen uriktige oppfatning av aktiv forvaltning. Slik er det ikke i Sverige. Derfor er det ingen der som aner hvordan fondene risikojustert gjør det i forhold til indeksen. Det svenske finansdepartementet har nemlig funnet ut at den månedlige avkastning som muliggjør slike beregninger, skal være hemmelig.

Enhver mulighet for at utenforstående skal kunne ettergå resultatene, er dermed effektivt blokkert.

Dette er oppskriften på dårlig forvaltning. Siden vi ikke har tall, kan vi ikke vite sikkert hvor dårlig det står til, men en studentoppgave fra 2012 kommer frem til et årlig tap på 2,75 prosent. Med dagens markedsverdier tilsvarer det å kaste femti milliarder svenske pensjonskroner på havet hvert år.

Det er uklart hvorfor det svenske finansdepartementet ikke vil frigi avkastningstall, slik at de begredelige resultatene i studentoppgaven eventuelt kan korrigeres. Verre enn dette kan det umulig være.

Svenskene har altså seks forskjellige fond. Årsaken er visstnok en vag idé om at det skal være en slags konkurranse mellom dem. På hvilken måte denne konkurransen konkret skal fungere, er det ikke mulig å finne ut av, og kanskje er det ingen som egentlig vet.

Erfaringen fra Oljefondet og forskning viser uansett at dette er en helt meningsløs og fordyrende struktur. Så store fond som dette vil ikke være i stand til å skape nevneverdig risikojustert meravkastning, så hele tevlingen er en illusjon. Den eneste effekten er en mer komplisert, uoversiktlig og dyrere fondsstruktur med overdimensjonert tapsbringende aktiv forvaltning.

Inntrykket av slappe krav til AP-fondene forsterkes av at målsetningen ikke er avkastning utover indeks, men et absolutt og konstant tall. For eksempel har det første fondet et mål på fire prosent avkastning. Men den totale avkastningen i finansmarkedene styres av tilfeldigheter. Et mål som operatøren ikke har noen innflytelse på, er det sjelden noe poeng i.

Om det svenske finansdepartementet ikke vil dele relevante data, burde det i alle fall be om relevante beregninger. Men dessverre rapporteres ikke risikojustert avkastning sammenlignet med indeks i McKinseys årlige rapporter om fondene. Det svenske finansdepartementet aner altså ikke om svenskene taper fem, femogtyve eller femti milliarder pensjonskroner i året, men virker ikke særlig bekymret for det.

For ifølge det svenske finansdepartementet så er ikke risikojustert meravkastning relevant for de svenske fondene. Fondene bestemmer nemlig selv investeringsprofil, risikonivået skal være lavt og fondene følger forskjellige indekser.

Personlig har jeg har aldri kommet over en lærebok hvor noen av disse forholdene anses som grunn til å ikke måle risikojustert avkastning. Fondsforvaltere har alltid mislikt slike målinger, og AP-fondene er neppe noe unntak.

Dessverre ser det ut til at det svenske finansdepartementet er på mer på forvalternes side enn på folkets.



Kommentarer