Småkrav er blitt inkassoselskapenes gullgruve. Noe bør gjøres.
Antakeligvis er små beløp i gjennomsnitt forholdsvis enklere å inndrive fordi en større andel av disse gjelder husholdninger med ordnet økonomi. Altså krav som skyldes forglemmelser, feiladressering og rene misforståelser. Det er antakeligvis langt flere med økonomiske problemer blant de med forbruksgjeld.
Å forfølge slike krav så aggressivt som loven tillater genererer gebyrer og må derfor fremstå som fristende for inkassoselskapene. Om det er etisk greit er naturligvis en annen sak.
Seksjonsjef Monica Lægreid ved Moss politistasjondistrikt peker i NA24 spesielt på Melin Collectors og Kredinor som to «verstinger» i bransjen. Namsfogden i Oslo bekrefter at dette er et økende problem i hovedstaden. Det er liten grunn til å tro at situasjonen i resten av landet er veldig annerledes.
Melin Collectors forfølger pasienter som ikke gjør opp for seg. En sårbar gruppe vil mange si. Vi får anta at det bekymrer ledelsen i Melin Collectors. Likevel trekkes de altså frem som ett av de to verste inkassoselskapene. I følge Aftenposten måtte en pasient betale kr 4 444,52 til Melin Collectors for en legetime, fordi hun endret adresse hos folkeregisteret men ikke hos posten.
Kredinor er et samvirke og noe i nærheten av en bransjeorganisasjon med over to tusen bedrifter som medlemmer. En slik organisasjon burde kanskje kjempet for høye etiske bransjestandarder. Men dette er altså inkassoselskapet som i følge NRK valgte å forfølge et bompengekrav på 22 øre slik at sluttregningen ble 4 208,50.
Om dette var et resultat av en overivrig saksbehandler hos Kredinor, så hadde det vært greit. Men på Kredinors hjemmeside finner vi to innlegg av administrerende direktør Tor Berntsen, hvor han forklarer hvorfor denne praksisen er viktig og riktig.
Berntsens mener at saken er urimelig fremstilt av pressen. I tillegg til 22 øre hadde de også et krav på 437,50 for kostnaden ved å sende en betalingsoppfordring. Det mener Berntsen setter saken i et helt annet lys.
Antakeligvis har kunden ikke betalt fordi hun ikke har sett for seg muligheten til at en fornuftig person kan finne på å bruke over fire tusen på å inndrive 22 øre. En rimelig antakelse vil mange mene, men altså ikke om kreditoren heter Kredinor.
Det finnes ikke spor av beklagelse fra Kredinor. Tvert imot spør Berntsen «Hva med betalingsmoral, er det noe samfunnet bør se gjennom fingrene med?». Å ikke betale en rest på 22 øre er altså sviktende betalingsmoral. Å forfølge kravet og belaste skyldneren med en effektiv rente på tjue tusen prosent er greit. Her er det noen som ikke ser skogen for bare trær.
Berntsen viser at han ikke har forstått kritikken han får. Ingen mener små krav ikke skal forfølges over hodet. Spørsmålet er hvor aggressiv kompromissløst det skal skje.
«Det er kun én måte å innfordre utestående krav på, og den er fastsatt av Stortinget.» skriver Berntsen. Ja vel, kan det dokumenteres at samtlige inkassoselskaper i Norge ville forfulgt et krav på 22 øre? Har stortinget bestemt at alle slike krav må forfølges?
Og når Kredinors direktør skriver at «Det er også åpenbart at jo mindre gjelden er, desto lettere er det for skyldner å bli kvitt den», mon tro hvorfor disse elendige skyldnerne ikke bare betaler da? Hvorfor la et par tiere gå til inkasso liksom? Kan grunnen være at skyldnerne ofte en har en tilforlatelig grunn? At de ikke vil gjøre opp for seg er vel den minst sannsynlige.
Løsningen er å gi skyldneren bedre tid og flere varsler før kostnader påløper, og at kreditoren pålegges mer ansvar for å bekjentgjøre kravet. Antakeligvis er Justisdepartementet enig i at de som faktisk ønsker å betale ikke skal påføres unødige utgifter.
Før et nytt gebyr pålegges, bør skyldneren få en kostnadsfri påminnelse om at gebyret vil ilegges om ikke skylden er betalt innen en bestemt dato. Purregebyret på 70 kroner bør gi rom for det. På sendregning.no koster det deg fra 22,40 å sende ut en purring.
Inkassoselskapet bør også ha plikt til å forsøke å få kontakt med skyldneren før eventuell utleggsforretning. For 875 kroner bør inkassoselskapet ha råd til noen minutter i telefonen.
Til sist bør satsene gjennomgås. Satsene skal dekke inkassoselskapenes faktiske kostnader. Det skal ikke være en straff eller inntektskilde for inkassoselskapene.
Svar til kredinor, med lenke til faksmile av kredinors svar
Antakeligvis er små beløp i gjennomsnitt forholdsvis enklere å inndrive fordi en større andel av disse gjelder husholdninger med ordnet økonomi. Altså krav som skyldes forglemmelser, feiladressering og rene misforståelser. Det er antakeligvis langt flere med økonomiske problemer blant de med forbruksgjeld.
Å forfølge slike krav så aggressivt som loven tillater genererer gebyrer og må derfor fremstå som fristende for inkassoselskapene. Om det er etisk greit er naturligvis en annen sak.
Seksjonsjef Monica Lægreid ved Moss politistasjondistrikt peker i NA24 spesielt på Melin Collectors og Kredinor som to «verstinger» i bransjen. Namsfogden i Oslo bekrefter at dette er et økende problem i hovedstaden. Det er liten grunn til å tro at situasjonen i resten av landet er veldig annerledes.
Melin Collectors forfølger pasienter som ikke gjør opp for seg. En sårbar gruppe vil mange si. Vi får anta at det bekymrer ledelsen i Melin Collectors. Likevel trekkes de altså frem som ett av de to verste inkassoselskapene. I følge Aftenposten måtte en pasient betale kr 4 444,52 til Melin Collectors for en legetime, fordi hun endret adresse hos folkeregisteret men ikke hos posten.
Kredinor er et samvirke og noe i nærheten av en bransjeorganisasjon med over to tusen bedrifter som medlemmer. En slik organisasjon burde kanskje kjempet for høye etiske bransjestandarder. Men dette er altså inkassoselskapet som i følge NRK valgte å forfølge et bompengekrav på 22 øre slik at sluttregningen ble 4 208,50.
Om dette var et resultat av en overivrig saksbehandler hos Kredinor, så hadde det vært greit. Men på Kredinors hjemmeside finner vi to innlegg av administrerende direktør Tor Berntsen, hvor han forklarer hvorfor denne praksisen er viktig og riktig.
Berntsens mener at saken er urimelig fremstilt av pressen. I tillegg til 22 øre hadde de også et krav på 437,50 for kostnaden ved å sende en betalingsoppfordring. Det mener Berntsen setter saken i et helt annet lys.
Antakeligvis har kunden ikke betalt fordi hun ikke har sett for seg muligheten til at en fornuftig person kan finne på å bruke over fire tusen på å inndrive 22 øre. En rimelig antakelse vil mange mene, men altså ikke om kreditoren heter Kredinor.
Det finnes ikke spor av beklagelse fra Kredinor. Tvert imot spør Berntsen «Hva med betalingsmoral, er det noe samfunnet bør se gjennom fingrene med?». Å ikke betale en rest på 22 øre er altså sviktende betalingsmoral. Å forfølge kravet og belaste skyldneren med en effektiv rente på tjue tusen prosent er greit. Her er det noen som ikke ser skogen for bare trær.
Berntsen viser at han ikke har forstått kritikken han får. Ingen mener små krav ikke skal forfølges over hodet. Spørsmålet er hvor aggressiv kompromissløst det skal skje.
«Det er kun én måte å innfordre utestående krav på, og den er fastsatt av Stortinget.» skriver Berntsen. Ja vel, kan det dokumenteres at samtlige inkassoselskaper i Norge ville forfulgt et krav på 22 øre? Har stortinget bestemt at alle slike krav må forfølges?
Og når Kredinors direktør skriver at «Det er også åpenbart at jo mindre gjelden er, desto lettere er det for skyldner å bli kvitt den», mon tro hvorfor disse elendige skyldnerne ikke bare betaler da? Hvorfor la et par tiere gå til inkasso liksom? Kan grunnen være at skyldnerne ofte en har en tilforlatelig grunn? At de ikke vil gjøre opp for seg er vel den minst sannsynlige.
Løsningen er å gi skyldneren bedre tid og flere varsler før kostnader påløper, og at kreditoren pålegges mer ansvar for å bekjentgjøre kravet. Antakeligvis er Justisdepartementet enig i at de som faktisk ønsker å betale ikke skal påføres unødige utgifter.
Før et nytt gebyr pålegges, bør skyldneren få en kostnadsfri påminnelse om at gebyret vil ilegges om ikke skylden er betalt innen en bestemt dato. Purregebyret på 70 kroner bør gi rom for det. På sendregning.no koster det deg fra 22,40 å sende ut en purring.
Inkassoselskapet bør også ha plikt til å forsøke å få kontakt med skyldneren før eventuell utleggsforretning. For 875 kroner bør inkassoselskapet ha råd til noen minutter i telefonen.
Til sist bør satsene gjennomgås. Satsene skal dekke inkassoselskapenes faktiske kostnader. Det skal ikke være en straff eller inntektskilde for inkassoselskapene.
Svar til kredinor, med lenke til faksmile av kredinors svar
Kommentarer
Legg inn en kommentar