Da Høyre foreslo å ta uforutsette kostnader «under streken», var det en forutsigbar konsensus blant ekspertene: Nytt regjeringskvartal og fregatt bør ikke finansieres ved ekstraordinære uttak fra oljefondet. Å definere noe som uforutsett bør ikke være god nok grunn til å ta av sparekontoen. Dette vil uthule handlingsregelen og gjøre det mulig å unndra utgifter fra prioritering i budsjettet etter eget forgodtbefinnende.
Problemet med denne argumentasjonen er at Helge Ingstad var forsikret. Staten er selvassurandør og er derfor forsikringsselskap for alle sine eiendeler.
Om du for eksempel kjøper en mobiltelefon, vil selgeren gjerne tilby deg en «trygghetsavtale», en dyr forsikring som egentlig bare passer til de mest svimete av oss.
En mobiltelefon er en så liten investering at du ikke er avhengig av en forsikringsutbetaling for å erstatte den. Det vil derfor over tid være langt billigere å sette pengene til «trygghetaavtale» inn på en egen konto og bli selvassurandør av egen mobil.
Selvassuranse reduserer kostnader til administrasjon og eliminerer problemet med at det gjerne er de dyreste og mest uforsiktige kundene som kjøper mest forsikring. Selvassuranse er derfor i utgangspunktet en fornuftig tanke.
Men selvassurandørprinsippet fungerer bare så lenge forsikringsobjektet ikke er for kostbart å erstatte. Det er ikke en god idé å selvassurandere boligen din.
Fregatter er også kostbare. Forsvaret har ingen mulighet til å prioritere ny fregatt innenfor sitt budsjett. Uten ekstraordinær bevilgning vil Norge sittet med en utilstrekkelig marine i mange år. Hadde fregatten vært forsikret, hadde anbudsprosessen for ny fregatt allerede vært i gang.
Dessverre for forsvaret viser det seg altså nå at selvassuranse egentlig er et annet ord for uforsikret. Beløpene som Staten sparer på forsikring blir ikke satt på konto og utbetalt når katastrofen inntreffer. I stedet er det et mer tilfeldig system der erstatning må stille i samme kø som alle andre gode formål i neste års budsjett.
Det er grunn til å tro at dersom forsvaret hadde hatt anledning til det så ville de i dag kjøpt kommersiell forsikring til de gjenværende fregattene, i stedet for å være uforsikret som i dag. Reell forsikring av de gjenværende fregattene har i så fall en økonomisk verdi.
Når selvassuranse i praksis hindrer verdifull forsikring, foreligger det et løpende samfunnsøkonomisk tap. Dette tapet løper på alle statens eiendeler som burde vært forsikret, og kan derfor utgjøre et betydelig velferdstap for samfunnet.
Dagens tilfeldige system bør byttes ut med noe som ligner mer på vanlig forsikring. Det bør føres et register over hvilke av statens eiendeler som er forsikret og for hvor mye. Enhetene bør betale en forsikringspremie avhengig av forsikringsverdi og risiko. Premiene betales inn til et forsikringsfond som kan forvaltes sammen med oljefondet. Forsikringsutbetalinger bør gå utenom handlingsregel og budsjettprosess.
Forsikringsverdien bør ta hensyn til om erstatningen vil skape press i økonomien. Bygninger i Norge bør derfor ikke forsikres hundre prosent. Det bør derimot skip, fly og annet kostbart materiell som kan bygges i utlandet, der vedlikehold og drift allerede ligger inne i eksisterende budsjett. Å vite på forhånd hva som skjer i tilfelle skade gir bedre planlegging, reduserer usikkerhet og har derfor en økonomisk verdi.
Et slik system vil hindre at regjeringen i ettertid vilkårlig definerer utgifter som uforutsette. For at diskusjonen om selvassuranse skal holdes prinsipiell, bør Regjeringskvartalet og fregatt tas innenfor handlingsregelen denne gangen. Men Høyre har et poeng i at vi bør diskutere hvordan selvassuranse bør fungere i fremtiden.
Et utvalg som kunne diskutert bredt og åpent hvordan vi skal organisere forsikring av statens eiendeler i fremtiden, hadde vært nyttig. Kanskje selvassurandør en dag vil bety forsikret.
Kommentarer
Legg inn en kommentar