Orkla er en dinosaur. Den bør slaktes, selv om det betyr at en eldgammel art forsvinner fra næringslivsfaunaen vår
Få kan være uenige med Jens P. Heyerdahl i at han har gjort en formidabel jobb med Orkla siden 70-tallet. Selskapet har vært en gedigen suksesshistorie. For hver krone investert i 1976 ville en investor sitte tilbake med 150 kroner i 1998 da Orklas aksje var på sitt høyeste. Verden har imidlertid forandret seg mye siden oransje var inn og ABBA regjerte hitlistene. Dette har gitt seg utslag i stadig fallende avkastning for Orkla aksjen siden slutten av 80-tallet.
Orkla er det vi kaller et konglomerat. Konsernet består av en rekke selskaper med lite tilfelles. Synergieffekter er i stor grad fraværende. Det er enkelt å plukke eksempler på virksomheter i Orkla hvor fellesnevnere ikke finnes. Hva har for eksempel aviser og pizza felles? Hvilke fordeler ligger det i å samle Zalo og Blenda i samme selskap som et energiselskap? Hva i alle dager har metallproduksjon med Möllers tran å gjøre?
Kanskje er tanken at om en har kompetanse på media så blir en bedre å markedsføre pizza. Det kan hende at Orkla gjerne vil ha kontroll over energiproduksjon fordi energi trengs i fremstillingen av blant annet Zalo og Blenda. Kanskje finnes det en eller annen link mellom tran og metall?
Det er godt mulig det finnes en forbindelse mellom de ulike virksomhetene til Orkla, men det er nokså umoderne å anskaffe seg et helt selskap for å sikre en levering. Et langt bedre alternativ er å kjøpe fra den billigste og beste tilbyderen. Konglomeratstrategien medfører for det første en dårligere kostnadskontroll og for det andre mangel på fleksibilitet.
Ut fra et rent finansielt ståsted er det også lite hensiktsmessig å samle så forskjellig virksomhet i samme selskap. Investorer vurderer da risikoen ut i fra helheten, og ikke delene. Dette kan medføre at prosjekter som bør forkastes igangsettes og motsatt. Man kan være heldig og ha en god ledelse som takler dette. Det er likevel slik at finansmarkedet med dets mange aktører og uten agenda normalt er bedre egnet til å vurdere den nødvendige risikopremie enn ledelsen i et konglomerat.
Dette i tillegg til selve kompleksiteten i slike konsern medfører normalt en ”konglomerat-rabatt”. Investorer er villige til å betale mer for selskapets deler enn dets helhet. Da er det betimelig å stille spørsmålet: Hvorfor ikke splitte opp selskapet?
En typisk motforestilling mot oppsplitting er at de enkelte selskapene da står svakere finansielt. Dette bygger på en misoppfattelse av oppgaven til finansielle markeder. Dersom et selskap går teknisk konkurs og ikke klarer å bli refinansiert så er det fordi det ikke er levedyktig. Om det er slik at dette selskapet ville overleve i en Orkla-sfære så er det bare ytterligere et argument for å dele opp konsernet.
De finansieringsproblemene som er tatt opp her oppfattes trolig av Orklas administrasjon som ikke eksisterende fordi kassen til selskapet er så velfylt. Denne pengebingen fungerer også som en effektiv stopper for modernisering av selskapet fordi ingen enkel norsk investor har ressurser til å skaffe seg tilstrekkelig aksjonærmakt til å splitte det opp på egenhånd.
Hadde jeg vært investor hadde jeg imidlertid ikke funnet meg i dette. Orklas aksjonærer bør be om å få utbetalt Orklas finansielle investeringer som utbytte. Om det så i neste omgang er noen som mener at Orkla Finans gjør en kjempejobb med å forvalte disse pengene så kan de eventuelt opprette en konto der.
Så hvorfor passet Orklas organisasjonsstruktur så bra til 70 og 80 tallet, men ikke i dag? Et konglomerat kan ha vært fordelaktig ut fra hensynet til å samle krefter til lobbyvirksomhet i et politisert næringsliv. I dag er forholdet mellom næringsliv og politikk mer gjennomsiktig. Videre har oppbygging av markedsmakt vært viktig for Orkla. I 70 og 80 årenes politiske klima var dette enklere. Vi har i dag et betydelig sterkere konkurransetilsyn og større konkurranse fra utlandet. Til slutt er dagens kapitalmarked effektivt og velfungerende sammenlignet med tidligere. Det kan være fordeler med et konglomerat dersom finansiering er et problem.
Orkla var altså på mange måter et produkt av sin tid. I dag spørs det om det kanskje ikke er påtide å si farvel til denne livsformen i norsk næringsliv.
Få kan være uenige med Jens P. Heyerdahl i at han har gjort en formidabel jobb med Orkla siden 70-tallet. Selskapet har vært en gedigen suksesshistorie. For hver krone investert i 1976 ville en investor sitte tilbake med 150 kroner i 1998 da Orklas aksje var på sitt høyeste. Verden har imidlertid forandret seg mye siden oransje var inn og ABBA regjerte hitlistene. Dette har gitt seg utslag i stadig fallende avkastning for Orkla aksjen siden slutten av 80-tallet.
Orkla er det vi kaller et konglomerat. Konsernet består av en rekke selskaper med lite tilfelles. Synergieffekter er i stor grad fraværende. Det er enkelt å plukke eksempler på virksomheter i Orkla hvor fellesnevnere ikke finnes. Hva har for eksempel aviser og pizza felles? Hvilke fordeler ligger det i å samle Zalo og Blenda i samme selskap som et energiselskap? Hva i alle dager har metallproduksjon med Möllers tran å gjøre?
Kanskje er tanken at om en har kompetanse på media så blir en bedre å markedsføre pizza. Det kan hende at Orkla gjerne vil ha kontroll over energiproduksjon fordi energi trengs i fremstillingen av blant annet Zalo og Blenda. Kanskje finnes det en eller annen link mellom tran og metall?
Det er godt mulig det finnes en forbindelse mellom de ulike virksomhetene til Orkla, men det er nokså umoderne å anskaffe seg et helt selskap for å sikre en levering. Et langt bedre alternativ er å kjøpe fra den billigste og beste tilbyderen. Konglomeratstrategien medfører for det første en dårligere kostnadskontroll og for det andre mangel på fleksibilitet.
Ut fra et rent finansielt ståsted er det også lite hensiktsmessig å samle så forskjellig virksomhet i samme selskap. Investorer vurderer da risikoen ut i fra helheten, og ikke delene. Dette kan medføre at prosjekter som bør forkastes igangsettes og motsatt. Man kan være heldig og ha en god ledelse som takler dette. Det er likevel slik at finansmarkedet med dets mange aktører og uten agenda normalt er bedre egnet til å vurdere den nødvendige risikopremie enn ledelsen i et konglomerat.
Dette i tillegg til selve kompleksiteten i slike konsern medfører normalt en ”konglomerat-rabatt”. Investorer er villige til å betale mer for selskapets deler enn dets helhet. Da er det betimelig å stille spørsmålet: Hvorfor ikke splitte opp selskapet?
En typisk motforestilling mot oppsplitting er at de enkelte selskapene da står svakere finansielt. Dette bygger på en misoppfattelse av oppgaven til finansielle markeder. Dersom et selskap går teknisk konkurs og ikke klarer å bli refinansiert så er det fordi det ikke er levedyktig. Om det er slik at dette selskapet ville overleve i en Orkla-sfære så er det bare ytterligere et argument for å dele opp konsernet.
De finansieringsproblemene som er tatt opp her oppfattes trolig av Orklas administrasjon som ikke eksisterende fordi kassen til selskapet er så velfylt. Denne pengebingen fungerer også som en effektiv stopper for modernisering av selskapet fordi ingen enkel norsk investor har ressurser til å skaffe seg tilstrekkelig aksjonærmakt til å splitte det opp på egenhånd.
Hadde jeg vært investor hadde jeg imidlertid ikke funnet meg i dette. Orklas aksjonærer bør be om å få utbetalt Orklas finansielle investeringer som utbytte. Om det så i neste omgang er noen som mener at Orkla Finans gjør en kjempejobb med å forvalte disse pengene så kan de eventuelt opprette en konto der.
Så hvorfor passet Orklas organisasjonsstruktur så bra til 70 og 80 tallet, men ikke i dag? Et konglomerat kan ha vært fordelaktig ut fra hensynet til å samle krefter til lobbyvirksomhet i et politisert næringsliv. I dag er forholdet mellom næringsliv og politikk mer gjennomsiktig. Videre har oppbygging av markedsmakt vært viktig for Orkla. I 70 og 80 årenes politiske klima var dette enklere. Vi har i dag et betydelig sterkere konkurransetilsyn og større konkurranse fra utlandet. Til slutt er dagens kapitalmarked effektivt og velfungerende sammenlignet med tidligere. Det kan være fordeler med et konglomerat dersom finansiering er et problem.
Orkla var altså på mange måter et produkt av sin tid. I dag spørs det om det kanskje ikke er påtide å si farvel til denne livsformen i norsk næringsliv.
Kommentarer
Legg inn en kommentar