I kjølvannet av finanskrisen har kritikken av økonomisk vitenskap tiltatt. Hva skal vi egentlig med økonomifaget når økonomene verken klarte å forutsi eller avverge krisen? Det er på tide at økonomene kommer ned fra sin høye hest skriver DN 8. august. I en artikkelserie i tidsskriftet The Economist hevder én kritiker at de matematiske modellen utviklet de siste årene har vært verdiløse og sågar til skade. En av grunnleggerne av moderne makroøkonomisk teori, Robert Lucas, svarer i samme tidsskrift og er ikke villig til å ta særlig selvkritikk.
Mye av kritikken mot økonomifaget ser ut til å bunne enten i for store forventninger eller misoppfatninger av økonomisk teori og forskning. For eksempel er det åpenbart feil at økonomifaget er ”for teoretisk”. Ren teoretisk forskning utgjør trolig kun en liten brøkdel av hva som produseres innen økonomifaget. Enkelte vil hevde at faget er ”for matematisk”, men matematikken er kun en syretest for at argumentasjonen er logisk. En økonomisk teori som ikke også kan forklares verbalt på et noenlunde forståelig språk er ikke mye verdt.
En annen påstand som synes å ha satt seg er at teorien om effektive finansmarkeder må revurderes etter finanskrisen. Dette bygger imidlertid på en misforståelse av hva denne teorien går ut på. At et marked er effektivt betyr ikke at prisene er sosialt ønskelige. Det betyr heller ikke at prisene reflekterer all informasjon. Markedseffektivitet betyr derimot at det ikke lar seg gjøre over tid å tjene mer penger enn markedet på lovlig vis. I et effektivt marked vil det derfor koste mer å innhente privat informasjon enn det en kan tjene på det. I USA er det hevet over enhver tvil at markedet er effektivt i denne forstand.
Finanskrisen begynte for eksempel å demre våren 2007 i form av mystiske verdifall på kredittforsikringspapirer. Vi vet i dag at dette skyltes at enkelte markedsaktører allerede da innså rekkevidden av råtne amerikanske boliglån. Prisfallet som til slutt gav seg utslag i en finanskrise uten sidestykke skjedde altså helt i tråd med teorien om effektive markeder. Godt informerte aktører solgte unna fordi de korrekt forutså problemer i markedet.
Finanskrisen har nok skuffet de som trodde at økonomiske modeller er til for å forutse økonomiske kriser. Det ligger imidlertid i sakens natur at kriser i all hovedsak er uforutsette. Historien gjentar seg sjeldent, så å lage modeller som skal forutse det uforutsette er både fånyttes og urealistisk.
Makroøkonomiske modeller er i hovedsak til for å kunne føre en fornuftig økonomisk politikk under normale omstendigheter og å kunne håndtere kriser etter at de har skjedd. Resultatet av krisehåndteringen, som har vært tuftet på moderne makroøkonomisk teori, kan ikke sies å være annet enn imponerende. Sentralbankene skjønte tidlig at en måtte pumpe ut det en kunne av likviditet i markedene. Resultatet er at vi allerede nå ser ut til å være på god vei ut av uføret.
Det er imidlertid ikke tvil om at en del økonomisk teori vil bli omskrevet etter det som har skjedd. Selv om en ikke kunne forvente at sentralbankene skulle forutse finanskrisen, er det berettiget å stille spørsmål ved om det virkelig har vært ført en hensiktsmessig og fornuftig politikk de senere årene. Jeg vil for eksempel tro at det er gode sjanser for at moderne økonomisk teori, slik den anvendes av sentralbankene, blir revidert slik at en i fremtiden også tar hensyn til priser på både aksjer og bolig i tillegg til konsumpriser i rentefastsettelsen.
I tillegg vil en kanskje om et par år være nødt til å revurdere også krisehåndteringen selv om ting akkurat nå begynner å se lyst ut. Når vi ser at ledigheten går ned og at deflasjon unngås, så er det naturligvis en lettelse på kort sikt. På litt lengre sikt betyr det imidlertid at renten skal opp igjen til 5-6 prosent. Sist gang vi hadde slike renter gikk det jo ikke bra. Det virkelig interessante spørsmålet er derfor om sentralbankene vil velge å la forgjeldete boligeiere svi på nytt, eller kanskje la prisene løpe ut av kontroll. Jeg holder en knapp på den enkleste løsningen, altså den siste. Dessverre har vi imidlertid ikke noen modell som kan svare på det med sikkerhet.
Mye av kritikken mot økonomifaget ser ut til å bunne enten i for store forventninger eller misoppfatninger av økonomisk teori og forskning. For eksempel er det åpenbart feil at økonomifaget er ”for teoretisk”. Ren teoretisk forskning utgjør trolig kun en liten brøkdel av hva som produseres innen økonomifaget. Enkelte vil hevde at faget er ”for matematisk”, men matematikken er kun en syretest for at argumentasjonen er logisk. En økonomisk teori som ikke også kan forklares verbalt på et noenlunde forståelig språk er ikke mye verdt.
En annen påstand som synes å ha satt seg er at teorien om effektive finansmarkeder må revurderes etter finanskrisen. Dette bygger imidlertid på en misforståelse av hva denne teorien går ut på. At et marked er effektivt betyr ikke at prisene er sosialt ønskelige. Det betyr heller ikke at prisene reflekterer all informasjon. Markedseffektivitet betyr derimot at det ikke lar seg gjøre over tid å tjene mer penger enn markedet på lovlig vis. I et effektivt marked vil det derfor koste mer å innhente privat informasjon enn det en kan tjene på det. I USA er det hevet over enhver tvil at markedet er effektivt i denne forstand.
Finanskrisen begynte for eksempel å demre våren 2007 i form av mystiske verdifall på kredittforsikringspapirer. Vi vet i dag at dette skyltes at enkelte markedsaktører allerede da innså rekkevidden av råtne amerikanske boliglån. Prisfallet som til slutt gav seg utslag i en finanskrise uten sidestykke skjedde altså helt i tråd med teorien om effektive markeder. Godt informerte aktører solgte unna fordi de korrekt forutså problemer i markedet.
Finanskrisen har nok skuffet de som trodde at økonomiske modeller er til for å forutse økonomiske kriser. Det ligger imidlertid i sakens natur at kriser i all hovedsak er uforutsette. Historien gjentar seg sjeldent, så å lage modeller som skal forutse det uforutsette er både fånyttes og urealistisk.
Makroøkonomiske modeller er i hovedsak til for å kunne føre en fornuftig økonomisk politikk under normale omstendigheter og å kunne håndtere kriser etter at de har skjedd. Resultatet av krisehåndteringen, som har vært tuftet på moderne makroøkonomisk teori, kan ikke sies å være annet enn imponerende. Sentralbankene skjønte tidlig at en måtte pumpe ut det en kunne av likviditet i markedene. Resultatet er at vi allerede nå ser ut til å være på god vei ut av uføret.
Det er imidlertid ikke tvil om at en del økonomisk teori vil bli omskrevet etter det som har skjedd. Selv om en ikke kunne forvente at sentralbankene skulle forutse finanskrisen, er det berettiget å stille spørsmål ved om det virkelig har vært ført en hensiktsmessig og fornuftig politikk de senere årene. Jeg vil for eksempel tro at det er gode sjanser for at moderne økonomisk teori, slik den anvendes av sentralbankene, blir revidert slik at en i fremtiden også tar hensyn til priser på både aksjer og bolig i tillegg til konsumpriser i rentefastsettelsen.
I tillegg vil en kanskje om et par år være nødt til å revurdere også krisehåndteringen selv om ting akkurat nå begynner å se lyst ut. Når vi ser at ledigheten går ned og at deflasjon unngås, så er det naturligvis en lettelse på kort sikt. På litt lengre sikt betyr det imidlertid at renten skal opp igjen til 5-6 prosent. Sist gang vi hadde slike renter gikk det jo ikke bra. Det virkelig interessante spørsmålet er derfor om sentralbankene vil velge å la forgjeldete boligeiere svi på nytt, eller kanskje la prisene løpe ut av kontroll. Jeg holder en knapp på den enkleste løsningen, altså den siste. Dessverre har vi imidlertid ikke noen modell som kan svare på det med sikkerhet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar