Asker og Bærum tingrett frikjente i forrige
uke de fire tiltalte i Gunnarsson-saken. Dommen
baserer seg at fire millioner var en grei pris for en opsjon på Hermann
Stengel. To hundre tusen er mer realistisk.
Saken
gjaldt en overgang for Veigar Páll Gunnarsson fra Stabæk til Vålerenga. Den
franske klubben Nancy hadde rett til halvparten av overgangssummen. Aktoratet
mente at Stabæk forsøkte å kamuflere betaling for Gunnarsson gjennom en opsjon
på Stengel.
Dommen
kan tyde på at retten ikke har kjent til veletablerte metoder for å beregne
opsjonspriser. Det er fullt mulig å finne greie estimat på slike opsjoner ved å
sammenligne verdiutviklingen til opsjonen med en alternativ strategi der
klubben kjøper en andel av spilleren.
I dette
tilfellet kan vi tenke oss at Vålerenga alternativt kjøpte en andel i Stengel sammen
med Stabæk i et konsortium. Nå hører jeg tydelig Stabæk supportere som sukker
oppgitt, så la meg skyndte meg å legge til at i denne sammenhengen holder det
at et slikt kjøp er en teoretisk mulighet. Jeg forstår at kjøp av ulike grunner
ikke var aktuelt, men denne teoretiske muligheten kan brukes som et verktøy til
å finne et anslag på Stengels opsjonsverdi i 2011.
Prinsippet
for opsjonsprising er i grunnen ganske enkelt. En opsjon er et forvrengt
speilbildet av kjøpsobjektet. Vet jeg verdien på en aksje, så vet jeg alltid
verdien på en tilhørende opsjon. Derfor er det mulig å oppnå opsjonens
verdiutvikling ved simpelthen å kjøpe et bestemt antall aksjer og ta opp et
passe stort banklån.
Opsjoner
er altså i prinsippet fullstendig overflødige. Du kan oppnå det samme ved å
kjøpe den underliggende aksjen direkte, men opsjoner har i praksis fordeler i
form av reduserte kreditt- og transaksjonskostnader.
Vålerenga
skulle få kjøpe Herman Stengel til maksimalt 12,5 millioner kroner i 2012 og 15
millioner i 2013, ifølge kontrakten. Opsjonsprisen skulle komme til fratrekk
dersom det ble et kjøp, hevder både Vålerenga og Stabæk. Det er stikk i strid
med det vanlige i opsjonskontrakter. En slik forståelse øker verdien av
kontrakten og gjør det mer sannsynlig at den kunne være reell. Retten la til
grunn en slik forståelse, til tross for at det motsatte står klokkeklart i
kontraktens punkt fem.
Det er
påfallende at ingen av partene har giddet å lese kontrakten for å finne ut hva
denne underlige konstruksjonen egentlig går ut på. Det er imidlertid vanskelig
å skille sikkert mellom forbløffende inkompetanse og uriktig forklaring. Jeg er
derfor enig med tingretten, og legger til grunn at opsjonsprisen skulle trekkes
fra kjøpesummen.
Det bør
imidlertid nevnes at denne forståelsen kun er relevant dersom Vålerenga skulle
velge å benytte seg av opsjonen. Kontrakten mellom klubbene tillot nemlig også
kjøp dersom det kom bud fra andre klubber til lavere pris. En slik situasjon
ville naturligvis ikke være i Stabæks interesse, ettersom klubben da automatisk
ville tape de fire millionene de allerede hadde fått. Det ville jo være veldig
merkelig om Vålerenga i en slik situasjon ikke skulle benytte seg av sin rett
til fire millioner i “rabatt”.
Sannsynligheten
for salg av Stengel til under 12,5 millioner har dermed i realiteten vært null.
Som
leseren kan se av illustrasjonen legger jeg til grunn en solid markedsverdi for
Stengel på opp til 20 millioner i dag. Jeg har også antatt en ekstremt høy
rente og for enkelhetsskyld en lik innløsningspris for 2012 og 2013 på 12,5
millioner. Alt dette bidrar til å øke opsjonsverdien, så estimatet kan ses på
som en øvre grense.
Virkeligheten
er naturligvis mer komplisert enn modellen. Hensikten er imidlertid ikke å
treffe nøyaktig, men å gi et anslag på størrelsesorden for en Stengel-opsjon.
Med disse
forutsetningene var en opsjonen på Herman Stengel verdt 205 000 da
kontrakten ble inngått. Det er hva det ville kostet Vålerenga å lånefinansiere
60 % av rettighetene til Stengel i 2011, og 96 % i 2012.
Herman
Stengel var imidlertid ikke selv bundet av opsjonskontrakten. Det var TV2 som
informerte ham om at den eksisterte. Stengel var sikkert motivert for en
karriere i Vålerenga, men et bedre lønnstilbud fra en annen klubb kunne skapt
problemer. Den reelle opsjonsverdien kan derfor ha vært enda lavere.
Grunnen
til at tingretten fant at fire millioner var en grei pris er nok at den ikke
har klart å skille godt nok mellom kjøp og opsjon. Nesten uansett hvor stort
talent Stengel er, så ville opsjonsverdien være veldig begrenset. Prisen på
fire millioner var galimatias.
Alle
tall i millioner kroner. *=Beregnet opsjonsverdi. Renten er 20 %.
Innløsningspris er 12,5 millioner for både 2012 og 2013. Etter avkortning på
fire millioner er den reelle innløsningsprisen 8,5 millioner. Det gir en
opsjonsverdi i 2013 på 11,5 millioner i det beste scenariet, og ellers null.
Sannsynlighet for ulike utfall har ingen innvirkning på opsjonsprisen.
Sannsynlighet for ulike utfall har ingen innvirkning på opsjonsprisen skriver du. Men vil ikke de sannsynlighetene bestemme markedsverdien til Stengel, og gjennom det virke inn på opsjonsverdien? Det er jo ikke som en aksje der markedsverdien er eksogent gitt?
SvarSlettNei, det vil ikke ha noe å si. Det samme gjelder for aksjer, sannsynligheten for ulike utfall påvirker dagens pris. Prisen på opsjonen er likevel uavhengig av disse sannsynlighetene.
SvarSlettOpsjons-faget er helt blåst her.
SvarSlettDet retten forteller oss er at profesjonelle
fotball-klovner værsågod får se å holde sine
foretnings-bagateller for seg selv.
Opsjonsteori er ikke nevnt i dommen, og har derfor neppe vært vurdert. Vi vet derfor ikke hva norsk rett mener om bruk av opsjonsteori i slike saker.
SvarSlett