At Staten selger oppdrettskonsesjoner til underpris er ikke et nytt fenomen. Det er derfor vanskelig å følge indignasjonen fra etablerte aktører i bransjen, som har tjent godt på billige konsesjoner.
Marine Harvest-toppene Tor Olav Trøim og Ole-Eirik Lerøy er for eksempel begge enige i at forrige runde med utdelingen av laksekonsesjoner var trist. I et oppsalg i DN får vi høre følgende hjertesukk: “staten [deler] ut en masse lisenser til ’nessekonger ‘ som umiddelbart snur seg rundt og casher inn en masse penger ved å selge til de store aktørene”.
Hva er det så Marine Harvest mener er problemet med lakselotto? Prisen på konsesjonene for de store hadde vel neppe blitt lavere om staten auksjonerte dem ut til høystbydende.
Jo, i samme oppslag kan vi lese at staten bør “la de som er villige til å betale mest få vokse”. Hovedproblemet for Trøim og Lerøy er altså tilsynelatende ikke det lille antallet som videreselger sine konsesjoner, men alle de andre som ikke gjør det. Av 64 oppdrettere som fikk konsesjon i 2009 var det i følge Nofima bare 16 som solgte videre til de store.
Marine Harvest mener det er for mange små aktører, så en må vel da trekke den slutning at det hadde vært bedre om flere av de små hadde solgt sine konsesjoner til de store slik som Marine Harvest. I så fall er det jo ingen grunn til å kritisere de som “snur seg rundt og casher in en masse penger”.
I realiteten er det ikke et moralsk skille mellom de som har solgt og de som ikke har. Problemene oppstår ved tildeling og ikke ved eventuelt videresalg. Denne måten å dele ut konsesjoner blir like urettferdig uansett.
De som ikke selger vil ta ut den samme gevinsten, men i form av overskudd i sine foretak. Intensjonene var nok de beste. De Rød-Grønne ønsket å stimulere til næringsutvikling i distriktene. Å dele ut titalls millioner til enkelte næringsdrivende er imidlertid ikke særlig hensiktsmessig. At denne løsningen kommer fra en regjering med SV i, er jo egentlig også ganske oppsiktsvekkende.
Et meget konservativt anslag på verdien til en konsesjon er 30 millioner. Staten delte dermed ut godt over 20 millioner til hver av de 64 vinnerne av lotteriet. I alt har Staten dermed delt ut én til to milliarder til private aksjonærer. En skulle tro at myndighetene hadde bedre ting å bruke så mye penger på.
Langt mer målrettet hadde det vært å auksjonere ut konsesjonene til høystbydende, og la mesteparten av inntektene gå til lokalsamfunnene der anleggene ligger, slik også Lerøy foreslår i DN. De eksterne effektene av oppdrett bæres lokalt, så det meste av pengene bør derfor også gå dit. Det kan nok være utfordrende å finne en hensiktsmessig måte å fordele pengene slik at det kommer hele lokalsamfunnet til gode. Det skal imidlertid mye til at en finner en dårligere måte å gjøre det på enn å dele ut hele gevinsten til noen få bedriftseiere.
Det er altså lett å være enig med Marine Harvest i at konsesjonssystemet må endres. At det bør justeres til fordel for store aktører høres imidlertid mer ut som egeninteresse enn god analyse. Staten har en klar interesse i at det ikke bare er noen få store aktører å selge konsesjoner til.
Trøim skjønner nok ikke poenget med å begrense de største aktørene. Han ønsker nemlig i følge DN “et stort, tungt lakseselskap, som får samme posisjon som Statoil, DNB og SAS har i sine markeder.”
DNB er en gigant som ble skapt fordi noen politikere trodde at det var verre med utenlandske banker i Norge enn god konkurranse i bankmarkedet. Resultatet ble forutsigbart nok et bankmarked med alt for dårlig konkurranse. SAS tid som dominerende aktør er det vel heller ikke mye godt å si om. Problemet med store aktører er at de får for stor makt. Det er bra for de store, men synd for alle andre.
Når aktørene blir for store, er det dårlig for samfunnet og dårlig for forbrukerne. Konsesjonene bør jo, som Lerøy selv foreslår, auksjoneres ut til høystbydende. Da er det en fordel å ha mange aktører å selge til slik at staten kan oppnå høyest mulig pris, også i fremtiden. At hele 75 % av oppdretterne som fikk tildelt konsesjon i 2009 ikke har solgt den videre, tyder nettopp på at stordriftsfordelene i bransjen er begrenset.
Marine Harvest-toppene Tor Olav Trøim og Ole-Eirik Lerøy er for eksempel begge enige i at forrige runde med utdelingen av laksekonsesjoner var trist. I et oppsalg i DN får vi høre følgende hjertesukk: “staten [deler] ut en masse lisenser til ’nessekonger ‘ som umiddelbart snur seg rundt og casher inn en masse penger ved å selge til de store aktørene”.
Hva er det så Marine Harvest mener er problemet med lakselotto? Prisen på konsesjonene for de store hadde vel neppe blitt lavere om staten auksjonerte dem ut til høystbydende.
Jo, i samme oppslag kan vi lese at staten bør “la de som er villige til å betale mest få vokse”. Hovedproblemet for Trøim og Lerøy er altså tilsynelatende ikke det lille antallet som videreselger sine konsesjoner, men alle de andre som ikke gjør det. Av 64 oppdrettere som fikk konsesjon i 2009 var det i følge Nofima bare 16 som solgte videre til de store.
Marine Harvest mener det er for mange små aktører, så en må vel da trekke den slutning at det hadde vært bedre om flere av de små hadde solgt sine konsesjoner til de store slik som Marine Harvest. I så fall er det jo ingen grunn til å kritisere de som “snur seg rundt og casher in en masse penger”.
I realiteten er det ikke et moralsk skille mellom de som har solgt og de som ikke har. Problemene oppstår ved tildeling og ikke ved eventuelt videresalg. Denne måten å dele ut konsesjoner blir like urettferdig uansett.
De som ikke selger vil ta ut den samme gevinsten, men i form av overskudd i sine foretak. Intensjonene var nok de beste. De Rød-Grønne ønsket å stimulere til næringsutvikling i distriktene. Å dele ut titalls millioner til enkelte næringsdrivende er imidlertid ikke særlig hensiktsmessig. At denne løsningen kommer fra en regjering med SV i, er jo egentlig også ganske oppsiktsvekkende.
Et meget konservativt anslag på verdien til en konsesjon er 30 millioner. Staten delte dermed ut godt over 20 millioner til hver av de 64 vinnerne av lotteriet. I alt har Staten dermed delt ut én til to milliarder til private aksjonærer. En skulle tro at myndighetene hadde bedre ting å bruke så mye penger på.
Langt mer målrettet hadde det vært å auksjonere ut konsesjonene til høystbydende, og la mesteparten av inntektene gå til lokalsamfunnene der anleggene ligger, slik også Lerøy foreslår i DN. De eksterne effektene av oppdrett bæres lokalt, så det meste av pengene bør derfor også gå dit. Det kan nok være utfordrende å finne en hensiktsmessig måte å fordele pengene slik at det kommer hele lokalsamfunnet til gode. Det skal imidlertid mye til at en finner en dårligere måte å gjøre det på enn å dele ut hele gevinsten til noen få bedriftseiere.
Det er altså lett å være enig med Marine Harvest i at konsesjonssystemet må endres. At det bør justeres til fordel for store aktører høres imidlertid mer ut som egeninteresse enn god analyse. Staten har en klar interesse i at det ikke bare er noen få store aktører å selge konsesjoner til.
Trøim skjønner nok ikke poenget med å begrense de største aktørene. Han ønsker nemlig i følge DN “et stort, tungt lakseselskap, som får samme posisjon som Statoil, DNB og SAS har i sine markeder.”
DNB er en gigant som ble skapt fordi noen politikere trodde at det var verre med utenlandske banker i Norge enn god konkurranse i bankmarkedet. Resultatet ble forutsigbart nok et bankmarked med alt for dårlig konkurranse. SAS tid som dominerende aktør er det vel heller ikke mye godt å si om. Problemet med store aktører er at de får for stor makt. Det er bra for de store, men synd for alle andre.
Når aktørene blir for store, er det dårlig for samfunnet og dårlig for forbrukerne. Konsesjonene bør jo, som Lerøy selv foreslår, auksjoneres ut til høystbydende. Da er det en fordel å ha mange aktører å selge til slik at staten kan oppnå høyest mulig pris, også i fremtiden. At hele 75 % av oppdretterne som fikk tildelt konsesjon i 2009 ikke har solgt den videre, tyder nettopp på at stordriftsfordelene i bransjen er begrenset.
Kommentarer
Legg inn en kommentar