Oljefondet gjør en fantastisk jobb med indeksfondet sitt. Hvorfor gjør ikke fondet mer av det de lykkes med?
Det viser seg altså at fondets egen indeksforvaltning har slått markedet med 0,18 prosent siste tre år, og dette til en bagatellmessig risiko. Aktive veddemål har bidratt negativt etter kostnader. Oljefondets forvalter NBIM har vært overraskende stille om dette.
Av ukjent grunn kaller NBIM dette husindeksfondet for «asset management». «Aktiv indeksering» som DN kaller det, er et bedre navn. Uansett, NBIM vil trolig hevde at dette slett ikke er noe indeksfond. Det er jeg helt enig i.
En slavisk indeksstrategi vil ikke kunne gi meravkastning (utover inntekter fra utlån). Dersom oljefondet skulle fulgt indeksen hundre prosent ville det gitt betydelige transaksjonskostnader og sannsynligvis en lavere avkastning enn selve indeksen. Spesielt vil slaviske indeksfond tape når sammensetningen endres. Dette skjer når bedrifter henter inn ny kapital. Oljefondet kan derimot vente litt eller kjøpe før endringen skjer. Fondet vet nemlig at det blir veldig trangt i døren når alle de monomane pedantindeksfondene av ulike årsaker absolutt må inn og ut akkurat den dagen indeksen endrer seg. Litt fleksibilitet lønner seg.
NBIMs husindeksfond høster altså en liten premie på å ikke alltid holde indeksen nøyaktig. Fondet kan for eksempel også utnytte at selskap som er notert på ulike markedsplasser kan ha ulik pris. Da er det smart å kjøpe der det er billigst og ikke nødvendigvis der indeksen henter prisdata fra.
Indeksstrategien til Oljefondet leverer en overaskende stabil meravkastning. Risikoen er bare én femte del av tradisjonell aktiv forvaltning. Kostnaden ved å drive aktiv indeksering er også langt lavere. Kostnadene for veddemål og indeksstrategier er ikke veldig forskjellige ifølge NBIM, men indeksforvaltningen gjelder antakeligvis en mye større portefølje.
Det ser altså ut til at den aktive indekseringen er en ganske overlegen strategi. Aksjeforvaltning som til nå har vært regnet som NBIMs stjernelag, bidro med en meravkastning på bare omlag 0,05 prosent etter kostnader. NBIM splitter dessverre ikke opp kostnadene på samme måte som avkastningen, så det nøyaktige tallet vet vi ikke.
Det er overraskende at indeksfondet klarer å høste en såpass stor gevinst ved hjelp av smart indeksering, men det er på ingen måte overraskende at tradisjonell aktiv forvaltning taper terreng når fondet vokser. Ettersom fondet blir større blir det stadig vanskeligere å presse den enorme kapitalen inn i de få genuint gode veddemålene som fins der ute. Det er derfor naturlig at den aktive forvaltningen taper terreng. Smart indeksering ser derimot ut til å gi et stabilt bidrag selv når fondet vokser.
Aktiv indeksering gir lavere risiko på alle områder. Valg av aksjer skjer da mer eller mindre tilfeldig og mekanisk. Veddemålene blir dermed uavhengige og gir mindre rom for menneskelige feil.
I figuren ser vi hva som ville skjedd dersom en indeksforvalter i 1980 fikk beskjed om å tilfeldig velge bort hver tiende aksje på Oslo Børs. Skyggen viser hvilket område avkastning ville ligget i. Det betyr altså ikke så mye om indeksfondet ikke er investert i alle aksjene til enhver tid. Denne fleksibiliteten kan brukes til å oppnå meravkastning, slik oljefondet har gjort.
Oljefondet klarer å levere høyere avkastning til lavere risiko gjennom smart indeksering. Denne type forvaltning krever antakeligvis heller ikke så mange ansatte med millionlønninger og tilstedeværelse på Wall Street. Det gir dermed en billigere, mindre risikabel og sannsynligvis mer politisk akseptabel forvaltning.
Resultat av indeksforvaltning dersom indeksforvalteren hver måned bare gadd å investere i ni av ti tilgjengelige aksjer på Oslo Børs siden 1980.
• Valg av utelatte aksjer er tilfeldig.
• Det skraverte området representerer simulert konfidensintervall basert på tusen trekninger hver måned. Sannsynligheten for å havne utenfor det skraverte området er tilnærmet null.
•Inkluderte aksjer gis vekt i hht. markedsandel.
•For å unngå feilkilder er indeksen regnet ut med markedsandelene i databasen, og vil derfor avvike noe fra den offisielle historiske indeksen til Oslo Børs.
•1980=100
Det viser seg altså at fondets egen indeksforvaltning har slått markedet med 0,18 prosent siste tre år, og dette til en bagatellmessig risiko. Aktive veddemål har bidratt negativt etter kostnader. Oljefondets forvalter NBIM har vært overraskende stille om dette.
Av ukjent grunn kaller NBIM dette husindeksfondet for «asset management». «Aktiv indeksering» som DN kaller det, er et bedre navn. Uansett, NBIM vil trolig hevde at dette slett ikke er noe indeksfond. Det er jeg helt enig i.
En slavisk indeksstrategi vil ikke kunne gi meravkastning (utover inntekter fra utlån). Dersom oljefondet skulle fulgt indeksen hundre prosent ville det gitt betydelige transaksjonskostnader og sannsynligvis en lavere avkastning enn selve indeksen. Spesielt vil slaviske indeksfond tape når sammensetningen endres. Dette skjer når bedrifter henter inn ny kapital. Oljefondet kan derimot vente litt eller kjøpe før endringen skjer. Fondet vet nemlig at det blir veldig trangt i døren når alle de monomane pedantindeksfondene av ulike årsaker absolutt må inn og ut akkurat den dagen indeksen endrer seg. Litt fleksibilitet lønner seg.
NBIMs husindeksfond høster altså en liten premie på å ikke alltid holde indeksen nøyaktig. Fondet kan for eksempel også utnytte at selskap som er notert på ulike markedsplasser kan ha ulik pris. Da er det smart å kjøpe der det er billigst og ikke nødvendigvis der indeksen henter prisdata fra.
Indeksstrategien til Oljefondet leverer en overaskende stabil meravkastning. Risikoen er bare én femte del av tradisjonell aktiv forvaltning. Kostnaden ved å drive aktiv indeksering er også langt lavere. Kostnadene for veddemål og indeksstrategier er ikke veldig forskjellige ifølge NBIM, men indeksforvaltningen gjelder antakeligvis en mye større portefølje.
Det ser altså ut til at den aktive indekseringen er en ganske overlegen strategi. Aksjeforvaltning som til nå har vært regnet som NBIMs stjernelag, bidro med en meravkastning på bare omlag 0,05 prosent etter kostnader. NBIM splitter dessverre ikke opp kostnadene på samme måte som avkastningen, så det nøyaktige tallet vet vi ikke.
Det er overraskende at indeksfondet klarer å høste en såpass stor gevinst ved hjelp av smart indeksering, men det er på ingen måte overraskende at tradisjonell aktiv forvaltning taper terreng når fondet vokser. Ettersom fondet blir større blir det stadig vanskeligere å presse den enorme kapitalen inn i de få genuint gode veddemålene som fins der ute. Det er derfor naturlig at den aktive forvaltningen taper terreng. Smart indeksering ser derimot ut til å gi et stabilt bidrag selv når fondet vokser.
Aktiv indeksering gir lavere risiko på alle områder. Valg av aksjer skjer da mer eller mindre tilfeldig og mekanisk. Veddemålene blir dermed uavhengige og gir mindre rom for menneskelige feil.
I figuren ser vi hva som ville skjedd dersom en indeksforvalter i 1980 fikk beskjed om å tilfeldig velge bort hver tiende aksje på Oslo Børs. Skyggen viser hvilket område avkastning ville ligget i. Det betyr altså ikke så mye om indeksfondet ikke er investert i alle aksjene til enhver tid. Denne fleksibiliteten kan brukes til å oppnå meravkastning, slik oljefondet har gjort.
Oljefondet klarer å levere høyere avkastning til lavere risiko gjennom smart indeksering. Denne type forvaltning krever antakeligvis heller ikke så mange ansatte med millionlønninger og tilstedeværelse på Wall Street. Det gir dermed en billigere, mindre risikabel og sannsynligvis mer politisk akseptabel forvaltning.
Omtrentlighet er en dyd:
• Valg av utelatte aksjer er tilfeldig.
• Det skraverte området representerer simulert konfidensintervall basert på tusen trekninger hver måned. Sannsynligheten for å havne utenfor det skraverte området er tilnærmet null.
•Inkluderte aksjer gis vekt i hht. markedsandel.
•For å unngå feilkilder er indeksen regnet ut med markedsandelene i databasen, og vil derfor avvike noe fra den offisielle historiske indeksen til Oslo Børs.
•1980=100
Kommentarer
Legg inn en kommentar