På tide at bankene betaler

Med et gjeldsregister på plass bør bankene ta en større del av regningen når privatøkonomien kollapser.

I følge en reportasje i DN har det vært en dramatisk økning i tvangsinndrivelse av forbrukslån. Nordmenns totale forbrukslån bikket hundre milliarder i fjor. Det er over førti tusen per husholdning, i gjennomsnitt. Det er åpenbart for enkelt å låne ut penger.

Noe av årsaken kan være at norske kreditorer har det veldig greit. Om du ikke klarer å betale kan de ta huset ditt eller trekke i lønnen din. Inndrivingen er det staten som står for og regningen sendes til deg.

Det skal veldig mye til for at banken taper penger med slike maktmidler til disposisjon. Samtidig garanterer skyhøye renter gode inntekter. At forbrukslån er en fantastisk forretningsmodell er det ingen tvil om. For gjeldsslavene er det ikke like festlig.

En åpenbar løsning er å sette et tak på hvor høye renter bankene kan ta. Når banken for eksempel tar tjue prosent rente, så betyr det at de anser det som forholdsvis sannsynlig at kunden ikke vil klare å betale tilbake. Men da burde vel ikke lånet vært gitt i utgangspunktet? Et rentetak vil sørge for at det ikke blir mulig å gi lån med høy risiko for betalingsproblemer.

Men forskningen er ikke helt entydig på om dette er det beste tiltaket. Ideen om en maksrente bygger på en litt naiv forestilling om at når husholdningen ikke får lån fra banken, så blir det opprydding i økonomien, kjøleskapemagnet med middagsplan for hele uken og ringpermer med skilleark. Men slik er det dessverre ikke.

I stedet vil noen låne andre steder til enda høyere rente, noe som vil stimulere det svarte lånemarkedet. Andre låner mindre, men uten at de kommer seg ut av gjeldsspiralen.

I tillegg finnes det helt legitime grunner til å ta opp høyrentelån. Om kjøleskapet havarerer kan det for eksempel være billigere å låne til nytt, fremfor å dra på butikken hver eneste dag. Det er derfor forståelig at regjeringen i finansmarkedsmeldingen forrige uke foreløpig ikke vil gå inn for et slikt tak.

En mer målrettet løsning er å øke bankenes ansvar overfor låntakeren. Dersom banken må ta en større del av kostnaden når gjelden blir uhåndterlig, så vil banken også bli mer løsningsorientert og mer interessert i å hjelpe kunden på et tidlig tidspunkt.

Frem til i dag har ikke dette vært mulig fordi banken ikke har hatt informasjon om hele gjeldssituasjonen til kunden. Når økonomien imploderer er det mange som lar vær å rapportere inn all gjeld. Dersom banken skal ta hele denne risikoen så ville den måtte dekke det inn ved å sette opp renten på alle lån. Det ville hverken vært særlig populært eller hensiktsmessig.

Men nå kommer et nytt gjeldsregister som vil vise kundens totale forbruksgjeld. Bankene kan ikke lenger unnskylde seg med at de ikke visste. Når gjeldsregisteret kommer vil banken jevnlig kunne sjekke om økonomien er i utforbakke. Om banken lar en familie gli ut i et gjeldshelvete uten å gjøre noe, så kan ikke banken lenger fraskrive seg ansvaret.

Med et slik verktøy tilgjengelig, forsvinner også grunnlaget for statens generøse behandling av kreditorer. Siden bankene nå får et verktøy til å bli mer ansvarlig, bør lovverket endres slik at bankene i større grad motiveres til å hindre katastrofen før den inntreffer.

Hovedproblemet med forbrukslån er at konsekvensene er så skjevt fordelt. Banken får stort sett alltid pengene sine tilbake til en lav kostnad. For gjeldsslavene kan konsekvensen være et ødelagt liv.

Joda, er du kommet i en situasjon med uhåndterlig forbruksgjeld så kan du bare skylde på deg selv. Banken tvinger aldri noen til å ta opp lån. Men problemet blir ikke mindre av at det er selvpåført. Den høye forbruksgjelden og tallene på tvangsinndriving viser at dette er et samfunnsproblem.

Å fortelle forbrukerne at de må skjerpe seg er sannsynligvis ikke en særlig effektiv løsning. Det er bare bankene som kan gjøre noe med problemet. For at det skal skje, må kundens økonomiske sammenbrudd merkes bedre på bunnlinjen.