Regjeringen bør sette inn tiltak for å hindre at byene på sør- og østlandet blir hengende etter.
I dag kommer Statistisk Sentralbyrå (SSB) med fylkesfordelt nasjonalregnskap. Det vil som vanlig vise at Oslo har det klart største bruttonasjonalproduktet (BNP), og også den høyeste produksjonen per innbygger.
Reaksjonene er omtrent like vanskelig å spå som antall danske gull i neste vinter-OL. Kaffelattedrikkere i hovedstaden vil klage over å subsidiere resten av landet. Distriktsrepresentanter vil klage over at Oslo urettmessig får æren for verdiskapning. Postnummeret ditt er avgjørende for hvilket syn du har på dette.
Men det bør jo finnes et riktig og et galt svar her, uavhengig av bosted. Så la oss se på hvordan regnskapet lages.
Beregning av verdiskapning skjer enkelt forklart ved at SSB får inn tall på totalt salg i hvert fylke for hver bedrift, og trekker fra alle kostnader bortsett fra lønnsutgifter. Verdiskapningen er dermed summen av bedriftens overskudd og lønnsutbetalinger.
Bedrifter med underavdelinger må registrere omsetning og lønnsutgifter til SSB der virksomheten utføres. Det betyr at for lokale detaljhandelsbedrifter, der alt salg kan knyttes til en konkret lokal butikk, så bør fylkes-BNP være ganske presist.
Men for alle andre bedrifter møter SSB en lang rekke praktiske utfordringer når dette regnskapet skal lages. Når kunden kjøper produktet direkte av et hovedkontoret i Oslo, må de gjøre en vurdering av hvor mye av fortjenesten som kommer fra filialen, og hvor mye de selv bidrar med.
SSB får denne informasjonen gjennom spørreskjema. Nå kan det godt hende at hovedkontorene i hovedstaden er befolket med helt unikt selvbevisste, ydmyke og rettferdige individer. Men det er et ganske normalt menneskelig trekk å overvurdere egen innsats og betydning. Siden hovedkontorene gjør vurderingen, vil det ikke overraske om det er en systematisk skjevhet til fordel for hovedkontorene i regnskapet.
Når for eksempel en bank fører rentemarginen på et bedriftslån i SSBs skjema, vil antakeligvis det aller meste krediteres hovedkontoret, selv om all kundepleie skulle skje lokalt.
Avkastning fra kapital bør også krediteres fylket der den er fysisk plassert. Men i mange tilfeller har hovedkontoret ingen lokalt ansatte. For eksempel fører antakeligvis Telenor det aller meste av abonnementsinntekter på hovedkontoret, selv om infrastrukturen er spredt tynt ut over hele landet.
Og blir DNBs datasenter i Stavanger godskrevet sin reelle verdiskapning, når banken sender sitt skjema til SSB? Mye av bankens suksess kan jo tilskrives digitalisering.
I tillegg har Oslo en stor fordel av at helet fylket er en by. At byer har høyere produktivitet enn tynt befolkede områder er ikke overraskende. Derfor bør Oslo sammenlignes med Stavanger, og ikke Rogaland.
Det er rimelig å anta at utbetalt lønnen i stor grad reflekterer arbeidstakerens produktivitet. En ansatt som bidrar til et stort overskudd for bedriften vil normal også ha høy lønn. Dette er et langt mer objektivt mål enn spørreundersøkelser. Bedriftene avslører deres verdsetting av lokal produksjon, gjennom lønnsfastsettelse.
Dessverre er det hull i statistikken for lønn på kommunenivå. Innbetalt folketrygdavgift henger imidlertid tett sammen med faktisk inntekt, og brukes isteden. Ut fra de kommuner som har lønnsstatistikk, ser det ikke ut til at resultatet blir veldig forskjellig.
Denne kritikken er ikke ny. Atle Blomgren ved Universitetet i Stavanger har tidligere påpekt at overskuddet til bedriftene er uforholdsmessig stort i hovedstaden sammenlignet med lønn. (DN 13.02.15)
For å sammenligne likt med likt, så er Stavanger, Sola og Sandnes slått sammen, da dette må anses som et sammhengende urbant område. Kommuner nær Oslo med befolkningstetthet over 2000 per kvadratkilometer er slått sammen til Stor-Oslo.
Som vi ser av figuren er Oslo-området fortsatt på topp, men forskjellene er forholdsvis små.
De fire første byene etter Oslo, er fra vestlandet og nordover. Byene på sør- og østlandet henger dessverre etter. Regjeringen bør sette inn tiltak.
Kommentarer
Legg inn en kommentar